To tanker i hodet

Etter Bali starter den internasjonale dragkampen om innhold og virkemidler i en ny, internasjonal klimaavtale. De internasjonale hovedaktørene vil gå mange runder om hvilke måltall og kvotehandelsregimer som skal gjelde fra 2012. Mens vi venter på tiltakene som skal snu utviklingen, må verdenssamfunnet ta et felles ansvar for den livsnødvendige beredskap og klimatilpasning som må på plass i mange u-land.

Vi vet det godt: Når katastrofen rammer, rammer den hardest dem som har lite eller ingenting fra før. Det er verdens fattigste som i stor grad får kjenne konsekvensene av klimaendringene på kroppen. Det er de som rammes først og hardest av problemer de i liten grad selv har skapt. Og, fordi det går så lang tid fra begrensende tiltak på utslipp iverksettes til effekten kan måles, er det er de fattigste områdene av verden som i lang tid må tåle konsekvensene av klimaendringene.

Mens vestlige storbyer som London og Los Angeles beskytter sine innbyggere med avanserte flomsikringssystemer, er det lite som beskytter fattige landarbeidere når syklonen rammer i Bangladesh eller flommen velter inn over byslumområder på Haiti.

Den internasjonale Røde Kors-bevegelsen er ingen klimaorganisasjon. Vårt mandat er å avdekke, hindre og lindre nød. Som en av verdens største nødhjelpsorganisasjoner, har Røde Kors imidlertid førstehånds kjennskap til katastrofearbeid over hele verden. Og når vi ser at naturkatastrofene øker i antall og hyppighet, er det vårt oppdrag å bidra til å redusere risiko og sikre beredskap som hjelper der behovet er størst.

For ti år siden advarte Astrid Nøklebye Heiberg, daværende president i det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger, mot økningen i antallet naturkatastrofer. Hun oppfordret verdenssamfunnet til å ta de voksende humanitære konsekvensene og de store materielle kostnadene på alvor. Og hun understreket et felles ansvar for situasjonen i mange utviklingsland:

«Utviklingslandene vil lide mest under den globale oppvarmingen av tre grunner:

Det er mest sannsynlig at ekstreme klimatiske utslag vil komme i den tropiske sonen.

U-landene er helt avhengige av naturressursene – jord og skog – som blir mest ødelagt av klimatiske endringer.

Fattige nasjoner har små ressurser for å møte disse endringene.»

Den dårlige nyheten er at mye av dagens klimadebatt er en gjentakelse av ti år gamle argumenter og advarsler, samtidig som nye rapporter viser at utviklingen går raskere og situasjonen er betraktelig verre enn det som ble spådd for ti år siden.

Den gode nyheten, for alle som er opptatt av å begrense menneskelig lidelse knyttet til klimaendringer og katastrofer, er at tiltak nytter. Det er mulig å redde menneskeliv og bygge beredskap som reduserer skadeomfanget.

Da Bangladesh tidlig på 70-tallet ble rammet av en syklon med samme styrke som årets Sidr, omkom rundt en halv million mennesker. Etter katastrofen startet myndighetene i Bangladesh bygging av syklonsikre nødly. Det er store betongkonstruksjoner, hevet høyt over bakkenivå for å unngå flomvannet. Arbeidet fikk støtte fra flere stater og humanitære organisasjoner som den internasjonale Røde Kors-bevegelsen. Da en ny kraftig syklon rammet Bangladesh i 1991, var katastrofeberedskap på plass i flere områder. Likevel omkom 143.000 mennesker.

Beredskapsarbeidet ble intensivert og frivillige mobilisert. 1800 syklonsikre nødly er nå bygget og 42.000 frivillige deltar i landets beredskap. Da Sidr rammet i november, hadde et nettverk av frivillige sørget for varsling og evakuering av millioner av mennesker. Selv om syklonen ødela mer enn en halv million hjem og rammet mer enn seks millioner mennesker, har en samlet innsats på katastrofeberedskap redusert antallet omkomne til 3.300 mennesker.

Da orkanen Felix traff kysten av Nicaragua i september i år, under en måned etter at orkanen Dean traff regionen med full kraft, ble det satt en ny, urovekkende rekord. Ifølge det nasjonale orkansenteret i Miami er det første gang siden orkanmålingene startet i 1886, at to kategori 5-orkaner har truffet land i samme sesong.

I Nicaragua ble liv reddet takket være katastrofeberedskap i regi av blant andre Røde Kors, som driver ett av sine prosjekter for klimatilpasning i området. Informasjon om varsling og evakuering og organisering av frivillige bidro til mindre panikk og en organisert evakuering av barn og gamle.

I Afrika er 90% av befolkningen avhengig av jordbruk. Endringer i nedbør og vannføring får store konsekvenser for matvareproduksjon. Flere områder har de siste åra opplevd en utvikling mot en mer eller mindre permanent katastrofesituasjon, hvor tørke veksler med flom. Malawi Røde Kors forsøker å svare på behovet for permanent katastrofeberedskap gjennom regionale teltlagre i flomutsatte områder. Når regnsesongen er over og flomvann trekker seg tilbake, kan boliger gjenoppbygges og teltene tørkes og lagres til neste periode med ekstremvær.

Kenya Røde Kors bygger en bred beredskapsorganisasjon. En av deres største utfordringer er de store folkegruppene som blir internt fordrevne på grunn av tørke og flom. De søker tilflukt i leire hvor HIV-smitte er utbredt eller i voksende byslumområder. Dermed oppstår nye problemer knyttet til sykdom, sikkerhet og utnytting. Nasjonalforeningens målsetting er å hjelpe folk til å kunne leve i lang tid framover med konsekvensene av skiftende klima.

FNs utviklingsprogram UNDP mener det trengs opp mot 500 milliarder kroner hvert år i overføringer til klimatilpasning i u-land. Penger som må komme i tillegg til allerede eksisterende forpliktelser og utviklingsprogrammer. Beløpet kan virke voldsomt. Men til sammenlikning utgjør det rundt en tidel av utviklingslandenes utgifter til militære formål.

Beredskap og klimatilpasning redder liv og begrenser skadeomfang. Til tross for kraftig økning i antall naturkatastrofer, var 2006 et år med rekordlave dødstall. Voldsomme klimaendringer er like fullt katastrofalt for den enkelte som opplever at livsgrunnlaget rives vekk. Gjentatte katastrofer gjør store grupper mer sårbare og utsatt for sykdom, overgrep og konflikter. Skal vi kunne bekjempe nød og fattigdom, kreves det økonomisk satsing, teknologioverføring, forskning og internasjonalt samarbeid for å styrke lokalbefolkningens egen katastrofeberedskap og samfunnsbygging.

De rike landene bærer det historiske ansvaret for klimaendringene. Nå må vi ta vår del av ansvaret for at de fattige og mest sårbare ikke skal miste alt håp og alle ambisjoner. Det kan ikke utsettes til 2012.