Etter Bali starter den internasjonale dragkampen om innhold og virkemidler i en ny, internasjonal klimaavtale. De internasjonale hovedaktørene vil gå mange runder om hvilke måltall og kvotehandelsregimer som skal gjelde fra 2012. Mens vi venter på tiltakene som skal snu utviklingen, må verdenssamfunnet ta et felles ansvar for den livsnødvendige beredskap og klimatilpasning som må på plass i mange u-land.

Vi vet det godt: Når katastrofen rammer, rammer den hardest dem som har lite eller ingenting fra før. Det er verdens fattigste som i stor grad får kjenne konsekvensene av klimaendringene på kroppen. Det er de som rammes først og hardest av problemer de i liten grad selv har skapt. Og, fordi det går så lang tid fra begrensende tiltak på utslipp iverksettes til effekten kan måles, er det er de fattigste områdene av verden som i lang tid må tåle konsekvensene av klimaendringene.

Mens vestlige storbyer som London og Los Angeles beskytter sine innbyggere med avanserte flomsikringssystemer, er det lite som beskytter fattige landarbeidere når syklonen rammer i Bangladesh eller flommen velter inn over byslumområder på Haiti.