Prince: På grunn av fotoforbud under kveldens konsert i Vestlandshallen er dette bildet fra årets Roskildefestival.  Foto: Eirik Helland Urke
Prince: På grunn av fotoforbud under kveldens konsert i Vestlandshallen er dette bildet fra årets Roskildefestival. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

To timer i pophimmelen

One night stand i lilla regn.

||| KONSERT: Det er heldigvis ingenting som tyder på at 52 år gamle Prince Rogers Nelson har tenkt å slutte å overraske fansen.

Når han entrer scenen i Vestlandshallen i Bergen med lilla gitar, røde slengbukser og høye hæler (som visstnok har skaffet mannen et alvorlig hofteproblem), er det nok mange som venter å få høre «Let?s Go Crazy» fra 1984.

I stedet bygger Prince og resten av bandet opp en voldsom forventning med «The Love We Make», en 90-tallsballade som eser ut og til sist utløser en heftig gospelstemning blant publikum.

Voldsom energi Derifra kjører Prince — kompet av blant annet mangeårig samarbeidspartner Shelia E og trommemonsteret John Blackwell — på for fullt med sin særegne hybrid av synthtung funk, soul, r&b og de pureste popmelodier.

Allerede etter ti minutter ligger Prince på ryggen og dirrer, før han spretter opp og danser som Elvis under «Delirious». I over to timer utstråler den vesle mannen en voldsomt smittende energi.

Terpet i timer Settet er uhyre tett sammenflettet (bandet terpet visstnok på overganger i timevis før konsertsalen åpnet), og bandet briljerer med både gammelt og nyere materiale. Under et storslagent midtparti får vi låter som «1999», «Housequake» og en helt ellevill versjon av «Controversy».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I noen magiske minutter føles nådeløst hallete Vestlandshallen som en intim nattklubb med svette på veggene: «Listen... People call me rude, I wish we were all nude. I wish there was no black and white, I wish there were no rules!»

Lilla regn Under en absurd sekvens trer Prince sine tre kordamer frem for å fremføre et patosfylt sammensurium av «standardlåter». Relativt lite interessant, men en fin anledning til å spurte bort til forfriskningsutsalget.

Opptrinnet er dessuten fort glemt idet scenen bades i lilla lys, og vi får oppleve en av tidenes største poplåter, «Purple Rain». Den fremføres med en slik stolthet og innlevelse at man skulle tro det var første, eller i alle fall andre, gang Prince framførte den. Et stort øyeblikk.

Ekte musikk Vi får også servert en medley bestående av gamle slagere med Jackson 5 og Sly & the Family Stone. Enkelte vil kanskje irritere seg over at coverlåter skal ta opp plassen for Prince-klassikere man gjerne ville hørt, men dette handler om å hylle musikken, og akkurat det gjøres med en så overbevisende kjærlighet og forståelse at det bare føles riktig.

«This is REAL music», som hovedpersonen selv roper fra scenen. Når vi får låter som «Kiss» i ekstranumrene, burde det uansett ikke være mye å klage over.

I ren Prince-rus mistet denne anmelder etter hvert tellingen på antall låter som ble fremført, men det var i alle fall ikke langt unna «23 positions in a one night stand», og det føltes sinnssykt godt. 

PS. Etter siste ekstranummer, etter at lyset i hallen var skrudd på, dukket Prince opp på scenen igjen. Publikum snudde på hælen og løp tilbake mot scenen for å få med seg en intim versjon av «Sometimes It Snows In April». Trakk ikke akkurat ned, for å si det sånn!