SAMARBEID: Christopher Nielsen (til venstre) og Anders T. Andersen er klare med sin tredje sceneoppsetning. Er Nielsen vår nye Ibsen? Andersen svarer: «Utover de åpenbare forskjellene, fins faktisk likheter. Begge legger en del humor inn i teksten. Vi ler mer enn vi tror når vi ser et Ibsen-stykke.» Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
SAMARBEID: Christopher Nielsen (til venstre) og Anders T. Andersen er klare med sin tredje sceneoppsetning. Er Nielsen vår nye Ibsen? Andersen svarer: «Utover de åpenbare forskjellene, fins faktisk likheter. Begge legger en del humor inn i teksten. Vi ler mer enn vi tror når vi ser et Ibsen-stykke.» Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

To trøtte typer rir igjen — og nå vil de lage film

Christopher Nielsen (48) og Anders T. Andersen (45) fortsetter sitt felttog mot trygghetsnarkomani og framskrittstro.

Lørdag har teaterstykket «Entropi» premiere på Nationaltheatret. Som vrengt ut av en tegneserierute sitter fem personer på scenen; fire av dem åpenbart skadeskutte typer; dopere, drankere, nevrotikere, hvem vet hva mer?

Den femte er terapeuten Liv, som skal hjelpe disse sørgelige skikkelsene via «Bobby Boys» mirakelsystem for mental helbredelse. Vil hun klare det? Skal lykken ramme de skakkjørte og villfarne?

Det får du vite hvis du utsetter deg for det tredje samarbeidsprosjektet mellom dramatikeren Christopher Nielsen og regissøren Anders T. Andersen. Etter musikalen «Verdiløse menn» (2008) og dramaet «Hustyrannen» (2010) er det klart for del to av Nielsen såkalte «stafylokokktrilogi».

Trenger filmstøtte Samarbeidet er inspirerende. Nå vil de lage spillefilm.
- Vi har flere prosjekter på papiret, sier Anders T. Andersen. —.Men vi har ikke fått huet inn døra til Film-Norge. Det betyr ikke at vi gir opp. Vi skal få det til.

Christopher Nielsen er mer pessimistisk. Men det er hans naturlige legning, til tross for framgangen ved teatret.
- Jeg har skrevet flere filmmanus, men vi har ikke fått noen til å åpne pengesekken, sier han.

Scenen derimot har brettet seg ut for Nielsen & Andersen. —.Vi sneik oss bakveien inn via Torshovteatret med «Verdiløse menn». Da det ble en suksess, tok jeg en spansk en og lanserte like godt en trilogi. Det kunne de ikke si nei til, sier Christopher Nielsen, som har tilbrakt en del timer i oppveksten på 1970-tallet i de endeløse korridorene og seteradene på Nationaltheatret, der mora var ansatt som dramaturg.

Ord og bilder - Anders har sagt at jeg burde skrive noe for scenen helt siden han var stemmen til Odd i «To trøtte typer». Og det er jo sant. Jeg er god på dialog. Tegneserie dreier seg om replikker. Idealet mitt er gamle Skipper?n. Der karakteriseres alle figurene gjennom språket de snakker.

- Er det vanskelig å skape en figur for scenen?

- Jeg sier til skuespillerne: Ikke let etter noe mer i karakteren. Gjør det enkelt. Her er det ingen undertekst eller dypsindigheter. All handling foregår gjennom det folk forteller. Det får publikum til å skape bilder oppe i huene sine.

- Du stoler på fantasien?

- Jeg er veldig glad i Günter Grass? roman «Blikktrommen». Der er det en scene hvor et hestehode blir heist opp av havet. Det viser seg å være fullt av åler. Jeg gledet meg til å se hvordan de hadde løst dette i filmen. Hodet ble heist opp, men det gjorde ikke noe inntrykk. Det var mye sterkere slik jeg husket det fra boka. Ord er sterkere enn bilder.

Råttenskap - «Entropi» raljerer med terapisamfunnet?

- Bobby Boys terapi er inspirert av tegnefilmen «Dumbo». Når han skal lære seg å fly, får han en «magisk fjær». Her må alle ha med seg sin «magiske fjær» til terapitimene. De må tro på seg selv.

- Og da går det bra?

- Langt ifra. Det går rett i bøtta. Men situasjonen er en satire over et samfunn som hevder at alle kan klare seg hvis de bare vil. Hvis de får en magisk fjær. Sånn er det selvsagt ikke. Vi lever i et elitesamfunn, bygd på en falsk optimisme. Fasaden er glitrende. Men skraper du litt i lakken, tyter råttenskapen ut.

- Du er ingen utpreget optimist?

- Jeg har fått mye kjeft for å være dommedagsprofet. Men all pessimisme er egentlig bare realisme. Vi lever i et diktatur der det er forbudt å ikke tro at alt går bra. Det er en form for indoktrinering, verdig et totalitært regime. Vi tar opp vanvittige boliglån og lærer at vi ikke skal tenke negative tanker.

- Du høres dyster ut, men skriver med latteren på lur?

- Dette er ikke komedie. Jeg kaller det drama med humor. Det er ei tvangstrøye å skulle være morsom hele tida. Likevel, jeg klarer ikke å la være.