To ubesvarte anrop

Tilbakelent og talentfull debut

BOK: Morten Sangvik er debutant. Han har drevet med litt av hvert, blant annet har han vært bombehundfører i Libanon og Bosnia, lakseoppdretter på Færøyene og miljøarbeider på et barnehjem.

Debutnovellene hans vitner om at vi har å gjøre med en dikter in spe som har gått i livets skole. De favner bredt og er behagelig fri for tillærte og høyttravende talemåter. På bokas bakside får Sangvik ros av Roy Jacobsen. Det er lett å forstå. Som novellist har han nemlig mye til felles med nettopp Jacobsen.

Fortellemåten er den samme coole, lett tilbakelente, flegmatiske, med en dirrende følsomhet bak en nøktern handlingsgjengivelse. Teknikken med å la teksten tone ut i en situasjonsbeskrivelse som tilsynelatende ligger på siden av novellens hovedtema, er også den samme. Gjennom denne teknikken fokuseres teksten på en måte som åpner den ved å la et dirrende spørsmålstegn stå igjen til slutt.

Sangvik kan dette. Til debutant å være er han både formsikker og bredspektret i sitt motivvalg. I alt inneholder debutboka nitten (temmelig korte) noveller. Her møter vi sexovergripere og kvinner på randen av sammenbrudd, horer og horekunder, fedre som svikter og mødre som mister sine barn. Sangvik går ikke i dybden, det er situasjonene i seg selv som opptar ham, det sceniske og billedmessige.

Noen av tekstene er relativt likegyldige, men det er atskillig flere som vitner både om talent og fantasi. Til de siste hører bl.a. «Alle duene», «Kjære far» og «To ubesvarte anrop». Avslutningen på den siste er flott. Den slags ønsker vi oss mer av.