To værelser - mange rom

Ved et skjebnens lune presenteres Wenche Gulbrandsens «To værelser (Hjemmets geometri)» i Oslo Kunstforening samtidig som Ida Lorentzen viser sine maleriinstallasjoner «views of a room» på Henie Onstad Kunstsenter.

Intim ramme

Til tross for at man befinner seg fysisk omsluttet i Lorentzens rom, gir den dempet belyste rammen intimitet og ingen innestengt følelse. Det skyldes ikke minst hennes evne til å gi lyset en hovedrolle i bildene. Enten det manifesterer seg som renskårne reflekser i repeterende rytme, lik en svakt illuminert tilsynekomst av forsiktig flimrende felter fra veggen eller som en tydelig seilform på en lysets reise langs grensesonen mellom gulv og vegg.

Med peilepunkter hos Hammershøy og Hopper har Lorentzen gjennom nesten 30 år malt seg fram mot særegne rom, som når en ny intensitet i de beste bildene på denne utstillingen.

«Mine erindringer har også en arkitektur,» skriver Wenche Gulbrandsen i forbindelse med «To værelser (Hjemmets geometri)». Minnene er dessuten fysisk forankret i ei nøktern dobbeltseng og to tilsvarende kjøkkenbord fra 50-åra, som blir skulpturelle omdreiningspunkter for billedseriene i hver av salene. Mens senga ligger på siden og sammenslått som et avsluttet kapittel, blotter bordenes åpne skuffer bøker med tidstypiske omslag innganger til fortellinger fra norsk nærhistorie.

Systematisk

En slik 50-tallsfortelling er også stemt inn i fargeskalaen Gulbrandsen benytter, som de mattgrønne i maleritrioen med sengemotiv. Pastellpigmentene fungerer på flere måter i serien et kjøkkeninteriør, hvor hun systematisk søker både å fargeakkompagnere og plassere sitt minne i strek.

Vekselvis falmer og forsterkes erindringens arkitektur, mens den porøse pastellen gir forestillingene forskjellig temperatur.

MØBEL OG MOTIV: Den sammenslåtte senga fra 50-åra gjenoppstår som triptykon i tidstypiske farger på Wenche Gulbrandsens maleri.Foto: HARALD FLOR