«To verdener»

Sekten er verst.

FILM: Det er vanskelig nok å være seksten og spirende nysgjerrig på gutter, på det de har i hodet og det de har under klærne. For Sara (Rosalinde Mynster) blir det hele ytterligere komplisert av at hun og familien er Jehovas vitner. Og vitnene tror slett ikke at Teis (Pilou Asbæk), den ikke-troende gjenstanden for Saras følelser, er kvalifisert til å være med over i det evige liv etter det nært forestående armageddon. Dermed er det duket for en annerledes kjærlighetshistorie, der både Saras familie i dette liv og frelsen i det neste står på spill.

Manipulering

Den som synes det ene vitnet er det andre likt der de står på trappa med et mildt smil og en avisbunke i hånda, vil få bildet nyansert av «To verdener». Filmen er på sitt mest interessante når den viser hvordan også Jehovas vitners strenge regler lar seg manipulere. De som klarer seg best i systemet er de smarte maktmenneskene, og de mykere medlemmene de lykkes med å styre. De som er virkelige karakterer går under. Sara manøvrerer frenetisk for å beholde både kjæresten og fellesskapet i religionen. Intensiteten i denne kampen brytes mot den nesten påfallende dempede innpakningen, der samtlige kostymer er i marineblått, hvitt og blekgult og alle interiører matcher.

Skjørt og hardt

Det som alltid er utfordringen med historier om såpass ekstreme miljøer er at den dogmatiske retorikken virker platt og fremmed. Iblant blir også «To verdener» for flat i dialogene. Men Rosalinde Mynster spiller med en øm tilbakeholdenhet som så vidt antyder orkanen av eksistensiell frykt som må ligge under. Hun har en nydelig kjemi med Asbæk, i et forhold preget av et ualminnelig stort alvor nettopp fordi det er så skjørt og hardt tilkjempet.