PÅ KJØRET: Garrett Hedlund som Neal Cassady og Kristen Stewart som hans unge kone Marylou. I baksetet sitter Sal Paradise, hovedpersonen i Jack Kerouacs udødelige roman  «On The Road», som nå er blitt filmatisert for første gang. Boka kom på norsk i 1994 under tittelen  «På kjøret».
PÅ KJØRET: Garrett Hedlund som Neal Cassady og Kristen Stewart som hans unge kone Marylou. I baksetet sitter Sal Paradise, hovedpersonen i Jack Kerouacs udødelige roman «On The Road», som nå er blitt filmatisert for første gang. Boka kom på norsk i 1994 under tittelen «På kjøret».Vis mer

To ville og fulle menn er tilbake på veiene

Filmen basert på Jack Kerouacs «On the Road» ute på videomarkedet.

(Dagbladet:) Så er de her igjen, tvillingsjelene fra den amerikanske forfatteren Jack Kerouacs legendariske roman «On The Road» (1957). Forfatteren selv og hans følgesvenn Neal Cassady gjenoppstår nok en gang i rollene som Sal Paradise og Dean Moriarty, hovedskikkelser i bevegelsen som ble kalt beatgenerasjonen, de slagne og desillusjonerte, men livshungrige unge menneskene som insisterte på å frontkollidere med tilpasningspresset i det amerikanske samfunnet anno 1940-tallet.

Omsider er boka blitt til en film, etter årevis med mislykte planer, helt fra Kerouac selv skrev til Marlon Brando og spurte om ikke de to kunne spille hovedrollene (Kerouac fikk aldri svar) til Francis Ford Coppolas mangeårige forsøk på å få skrevet et brukbart manus.

Han ga opp, men som rettighetshaver var det han som delegerte jobben til den brasilianske regissøren Walter Salles, mannen bak Che Guevara-filmen «Motorsykkeldagbøkene». Filmen konkurrerte om gullpalmen i Cannes i fjor, og nå er den klar for et norsk publikum på DVD/Blu-ray. Svarer den til forventningene? Eventuelt hvilke forventninger?

«On the Road» er fortsatt en kultbok, 65 år etter at den ble skrevet. Den fikk uoverskuelig innflytelse på rock'n roll-generasjonen, på artister som Patti Smith og Bob Dylan, Jim Morrison og Tom Waits. Jack Kerouac (1922-1969) og Neal Cassady (1926-1968) er klassiske skikkelser i amerikansk litteratur, en slags jazz-utgaver av Tom Sawyer og Huckeberry Finn. Boka er skrevet i et flimrende rush, en fabel om selve det å være i bevegelse, i stadig drift over det amerikanske landskapet på jakt etter livet og virkeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Walter Salles har forsøkt å skildre nettopp denne rastløse vandringen, begjæret etter livserfaringer, stort sett innhentet i møter mellom mennesker, rus, sex og trangen til noe mer. Dette mer er den kreative besettelsen, viljen til å omforme levd liv til kunst. For Kerouac er dette et hovedanliggende, for Cassady en drøm. Kerouacs alter ego Sal Paradise legger ut på eventyr, med det formål å finne et tema, råstoff til en dikterisk prosess.

Det finner han i mentaliteten til Cassady, en evig oppglødd outsider, verdens beste sjåfør, en landeveiens sjømann med en kvinne i hver havn. Filmen er tatt opp meget vakkert og fascinerende på location en lang rekke steder i USA. Landskapet spiller en av hovedrollene.

Paradise er en tilskuer som gjerne vil bli en deltaker. Han følger Moriarty som en disippel. Innabords har de to endeløse mengder benzedrine, et amfetamin-preparat som øker energien. De treffer stadig likesinnede. Som bifigurer dukker de andre to store beat-kronikørene opp, Allen Ginsberg og William Burroughs. Moriarty er gift med den 16 år gamle Marylou, virkelighetens LuAnne Henderson, samtidig som han kurtiserer den eldre og mer sindige Camille, bygd på Cassadys kone nummer to, Carolyn.

Sam Riley som den «jomfruelige» Paradise og Garrett Hedlund som den drevne Moriarty går begge med glød inn i rollene. Kristen Stewart (fra «Twilight Saga») som Marylou har et spenn i sitt spill fra den løsslupne og ekstatiske ungjenta til den sjalu ektefellen. Kirsten Dunst glir elegant fra å være den intellektuelt sultne kjæresten til en skuffet og desillusjonert tobarnsmor. «Å leve med Neal var et helvete,» som Carolyn Cassady har uttrykt det.

I en kjent passasje fra «På kjøret» står følgende om det miljøet Kerouac blir en del av:

«...de danset bortover gaten som noen sprellemenn, og jeg labbet etter slik jeg har gjort hele livet etter folk som interesserer meg, for de eneste jeg bryr meg om er de helsprø, de som er helsprø etter å leve livet, helsprø etter å prate, helsprø etter å bli reddet, som er grådige på alt mulig på én gang, de som aldri gjesper eller sier noe alminnelig, men som hele tiden brenner og brenner og brenner...»

På et nivå blir disse folkene skildret slik, men Sallis tar samtidig et skritt tilbake. Moriarty blir avslørt, ikke minst for sitt dypest sett ufølsomme forhold til kvinner. Disse mennene var ikke pionerer når det gjaldt respekt for det motsatte kjønn.

Det kommer nådeløst fram, og det er på sin plass. Paradise og Moriarty er fortellingens helter, men de betaler en pris, i form av en viss ufølsomhet og selvdestruksjon.

Når filmen slutter, er Moriarty på vei inn i undergangen, mens Paradise begynner å skrive boka som skal gjøre ham berømt. Men den informerte leser vet at begge endte sine liv tragisk og tidlig.

Kerouac døde fordrukken og ensom som 47-åring, Cassady ble funnet død av en overdose stoff og alkohol langs et jernbanespor i Mexico. Han ble 41. Dette forteller ikke filmen noe om, den holder seg strikt til handlingen i boka. Men man kan si at den gir kvinnene i historien en viss oppreisning. De hadde det sannlig ikke enkelt.

Salles har gjort et hederlig forsøk på å fange inn atmosfæren i «On the Road». Tidligere er det bare «The Subterraneans» av Kerouacs romaner som er blitt filmet. Det skjedde i 1960, med Leslie Caron og George Peppard i hovedrollene. Filmens fortekst forteller mye om hvordan Amerika betraktet den oppvoksende kunstnergenerasjonen:

«Dette er fortellingen om det nye Bohemia...hvor de unge samler seg for å skape og ødelegge. Til alle tider i alle byer, på godt og vondt, de unge innbyggerne i Bohemia har vært de som har skapt framtida. De er idiotiske og de har geni. Du finner dem på venstrebredden i Paris, i Londons Soho, i Greenwich Village og her i San Francisco, i området kalt North Beach.»

Boka skildrer forholdet mellom en hvit mann og en svart kvinne. I filmen er kvinnen en hvit, fransk innflytter. Enda verre: Den har en lykkelig slutt. Beat-folkene blir framstilt som klovner. Det mest forsonende trekket er musikken, skrevet av André Previn. Han er med i diverse scener, sammen med jazzmusikere som Gerry Mulligan, Carmen McRae, Red Mitchell, Art Farmer, Russ Freeman og Art Pepper.

Andre tidlige filmer fra beat-miljøet er krimdramaet «The Beat Generation» og Roger Corman-grøsseren «A Bucket of Blood», begge fra 1959. Det mest vellykte forsøkte på å fange inn stemningen mellom Kerouac, Cassady og kona Carolyn er ellers John Byrums undervurderte «Heart Beat» (1980), med John Heard, Nick Nolte og Sissy Spacek. Nolte er perfekt i rollen, slik han også er det som en Cassady-inspirert figur i filmen «Who'll Stop The Rain» (1978).

De seinere åra er flere seriøse forsøk gjort på å lage spillefilm fra kapitler i beatgenerasjonens saga. David Cronenberg skapte en hallusinatorisk visjon av Burroughs «Naken lunsj» i 1991. I 2000 kom «Beat», med Kiefer Sutherland som en moralsk tvilsom Burroughs i dramaet som ledet fram til at han dreper sin egen kone i et Vilhelm Tell-opptrinn. Når han skal skal skyte et glass av hodet hennes, treffer han henne i stedet, med fatal utgang.

For to år siden kom den finskårne filmen «Howl», om rettsprosessen mot Allen Ginsbergs diktsamling fra 1957. James Franco er perfekt som Ginsberg. I filmen har også Cassady en rolle, som Ginsbergs elsker. Han var ikke så nøye på det.

I «On the Road» opptrer han for eksempel som prostituert når han gir en handelsmann, spilt av Steve Buscemi, hva man kan kalle en knallhard overhaling. Han er mer kjærlig i scenene med Franco.

Uansett dreier det seg om å gjengi virkeligheten, i all sin skjønnhet og gru. Som Jack Kerouac uttrykker det i et forord til den norske utgivelsen av «De underjordiske», utgitt i 1960:

«Jeg tror dette er den eneste form for litteratur i en fri fremtid, uten avbrudd og retting, en fullstendig konfesjon om det som virkelig hendte. Og det er ikke så lett som det ser ut, for det er en pine å si sannheten og la den trykke, som dere mennesker i Norge godt vet i deres kjennskap til det sanne. Det er en pine og et purgatorium.»