Tobakk og erstatningsansvar?

Inspirert av USA står Norge nå trolig foran en rekke rettskrav mot tobakksindustrien. I løpet av de neste år vil rettsapparatet bestemme hvilke økonomiske krav røykere og deres etterlatte kan vinne fram med. Dette er en utvikling vi også kan se i flere andre europeiske land.

I Norge har vi hatt tre «bølger» av rettslige tiltak i tilknytning til helseskader som kan tilbakeføres til bruk av tobakk:

For det første tobakksloven som trådte i kraft i 1975. Den innførte et totalt forbud mot reklame for tobakksvarer og et påbud om at tobakksvarer skulle merkes med en advarsel om helseskader ved sigarettrøyking. Man skulle altså stoppe tobakksindustriens røykepositive påvirkning, og benytte tobakkspakningene som medium for helsemyndighetenes kontrære budskap.

Den andre bølgen var den såkalte røykeloven av 1988. Det var en velferdslov som primært tok sikte på å beskytte ikke-røykerne mot å bli utsatt for andres tobakksrøyk. Mens Norge var en pioner og ble lagt merke til internasjonalt når det gjaldt reklameforbudet, var vi nærmest en «sinke» når det gjaldt vern mot passiv røyking.

Den tredje bølgen - erstatningsoppgjørene - er nå i ferd med å komme inn over vårt land. Denne kommer fra USA, som også ellers har vært ledende når det gjelder produktansvar og forbrukervern. Erstatningsansvar for tobakksindustrien er i stor grad en videreføring av erstatningsansvar for asbestindustrien og produsenter av silikonbryster. Det er nå spørsmål om rettsvern for røykerne, deres etterlatte, de passive røykerne samt sykehus og andre som i første omgang må bære følgene av røykingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke alt som kommer fra USA er bra, men det er heller ikke slik at alt derfra umiddelbart kan forkastes. Når det gjelder erstatningsansvar, foreligger det i USA en gjennomtenkning av problemstillingene og en omfattende rettspraksis som vi ikke kan ha i et lite land som Norge. Norske jurister må nøye vurdere hva som passer inn i norsk kultur- og rettstradisjon samt livs- og samfunnsforholdene hos oss. Dette må skje før sakene kommer til Høyesterett for en prinsipiell avklaring.

Tre tobakksskadesaker er allerede kommet til - eller er på vei inn i - det norske rettsvesenet.

Den første ble avgjort av Stavanger byrett i oktober 1997. En 41-årig kvinne fikk lungekreft etter selv å ha røykt i 20 år og ha arbeidet i et svært røykfylt diskotek i 15 år. Hun saksøkte sin arbeidsgivers forsikringsselskap (yrkesskadeforsikring) og fikk medhold. Retten uttalte at hennes egen røyking måtte anses som den klare hovedårsaken til lungekreften, men retten kunne ikke sette den passive røykingen til side som uvesentlig. Det forelå dermed årsakssammenheng mellom den skadelige påvirkningen i arbeidet og hennes helseskader, men erstatningen måtte reduseres på grunn av hennes egen medvirkning. Saken er anket, og det skal bli spennende å se hva lagmannsretten og eventuelt Høyesterett vil komme til. Erstatningens størrelse fra yrkesskadeforsikringen vil ganske sikkert bli fastsatt etter en medisinsk vurdering av hvor mye den passive røykingen i diskoteket og hvor mye hennes aktive røyking hver for seg kan anses å ha bidratt til at hun fikk lungekreft.

I USA ville tobakksindustrien kunne bli saksøkt for begge disse to forholdene. Søksmål på grunnlag av passiv røyking blir der regelmessig reist mot tobakksindustrien. Dette er heller ikke utelukket i Norge. Og i alle fall kan det være muligheter for at denne kvinnen kan reise sak mot tobakksindustrien for den delen av tapet som hun ikke får dekket av yrkesskadeforsikringen.

Hva en byrett måtte komme til i en enkelt sak, er selvfølgelig av liten vekt ved fastleggingen av gjeldende norsk rett. Men det er prinsipielt meget viktig at en person som er blitt skadet av tobakksrøyk, har fått medhold i en norsk domstol.

Den andre saken ble brakt inn for Oslo forliksråd i mai 1998. En kvinnelig pensjonist døde da hun var 73 år av lungekreft med spredning til hjernen - etter å ha røykt Pall Mall det meste av sitt liv. Hun bodde de første 66 årene i Norge og de siste sju årene i Spania. Hun ble behandlet for kreft på et spansk sykehus i tre måneder, og måtte betale 120000 kroner for det. Hennes datter krevde erstatning for disse utgiftene og omkostningene til begravelsen. De medisinsk sakkyndige som har uttalt seg, antar at hennes type av kreft skyldes tobakksrøyk. Hun begynte å røyke før tobakksloven med forbud mot reklame og påbud om helseadvarsel trådte i kraft i 1975. Datterens advokat argumenterer med at Tiedemanns Tobaksfabrik brukte betydelige ressurser på tobakksreklame i stedet for å informere folk om produktenes helseskadelige virkninger. Under disse omstendighetene kan man ikke si at denne kvinnen ved sin røyking har akseptert risikoen for å få en dødbringende kreft.

Den tredje norske saken er reist av en mann som fikk tre hjerneslag med korte mellomrom da han var 51- 52 år. Han hadde røykt Gul Mix nr. 2, Pall Mall og Prince siden han var 15 år. Hans leger mener at hjerneslagene kan tilbakeføres til hans røyking. Han begynte å røyke før reklameforbudet og advarselspåbudet ble innført i 1975. Tiedemanns Tobaksfabrik har ikke erkjent erstatningsansvar, og skadelidte er fast bestemt på å bringe erstatningssaken inn for domstolene, noe han blant annet har uttalt i et TV-intervju.

I motsetning til USA har vi i Norge ikke rettsinstituttet «Class Action» - gruppesøksmål - hvor en advokat kan kreve erstatning på vegne av en stor gruppe ikke navngitte skadelidte som er i samme stilling. Hos oss må hver enkelt sak bedømmes individuelt. Men en prinsippavgjørelse fra Høyesterett - som kan komme om tre- fire år - vil kunne få stor betydning for løsningen av andre saker.

Enkeltsaker av betydelig økonomisk omfang kan vi få hvis en eller flere fylkeskommuner i egenskap av sykehuseiere går til sak mot tobakksindustrien for å kreve erstatning for behandling av tobakksrelaterte sykdommer. Dette vil svare til delstatenes og sykeforsikringsordningenes erstatningssøksmål i USA, hvor det er oppnådd meget store erstatningsbeløp ved forlik, f.eks. 6,1 milliarder dollar i Minnesota. Det anføres at når tobakken forårsaker sykdommer som nødvendiggjør behandling, og når tobakksindustrien har hatt store økonomiske fortjenester ved sin virksomhet, bør den også bære utgiftene som knytter seg til denne virksomheten. Det anses urimelig at de alminnelige skattebetalerne og forsikringstakerne skal bære disse utgiftene. Videre kan erstatning fra tobakksindustrien bidra til at sykehusene får mer kapasitet til å behandle andre sykdommer og/eller kan avvikle lange ventekøer.

Tobakksindustrien kan neppe vinne fram overfor sykehuseierne med å hevde at de har akseptert risikoen ved røyking. Fylkeskommunene har liten innvirkning på folks røykeadferd, og sykehusene har i stor grad plikt til å motta pasienter til behandling.

Mot en rett til erstatning for sykehuseierne har det vært anført at de mottar betydelige tilskudd fra staten, og at staten har store inntekter fra tobakksavgiften. Til dette kan man innvende at tobakksavgiften betales av forbrukerne, ikke av tobakksindustrien. Videre er tobakksavgiften ikke øremerket for forebygging og behandling av røykerelaterte sykdommer, men er en skatt som staten har fri disposisjonsrett over. Og ingen kan påberope seg fritakelse fra erstatningsansvar fordi man betaler skatt. Endelig er en fylkeskommune og staten to ulike rettssubjekter; erstatningsplikt overfor den ene kan ikke oppfylles ved betalinger til den andre.

Det har også vært anført mot rett til erstatning for offentlige institusjoner at det offentlige på grunn av tobakksbruk sparer store utgifter til alderspensjon. Til dette må det understrekes at det er ingen sosialpolitisk målsetting i Norge at folk skal få sykdommer og dø så raskt som mulig etter oppnådd pensjonsalder eller like før dette tidspunktet. Tvert imot: Pensjonssystemets formål er å gi folk en god og økonomisk sikker alderdom - hvor man kan nyte sitt otium. Dertil har folketrygden store utgifter til sykepenger, attføringsytelser, uførepensjon og etterlatteytelser som dels kan tilbakeføres til tobakksrøyking.