Tobin-skatt, ATTAC og Verdensbanken

«En Tobin-skatt vil kanskje kunne dempe frekvensen av spekulasjon, men neppe stoppe flukten av kapital når det virkelig gjelder.»

Kløften mellom rike og fattige land bekymrer. Globaliseringsprosessen skremmer fordi kapitalismen virker mektig og ukontrollerbar. Vår tids uromomenter er overveldende i kraft og omfang, og mange samler seg i bevegelser i håp om å gjenvinne kontroll. ATTAC foreslår for eksempel en Tobin-skatt som virkemiddel mot skadelige valutasvingninger, og fokus på denne skatten vil øke fram mot Verdensbankens konferanse i Oslo i slutten av juni. Tobins navn vil finnes på slagord og i bannere. La oss se nærmere på Tobin-skattens virkemåte.

Flokkatferd og panikk preger kapitalbevegelser i krisetider. I Asia i 1997- 98 brakte valutakaos store menneskelige lidelser inn over landene. Mange økonomer mener det er ønskelig å begrense de store valutafluktuasjonene og kapitalbevegelsene fordi størrelsen på svingningene er overdrevet. De kan dermed gjøre unødvendig skade. EUs monetære union er et eksempel på en organisering som har avskaffet mellomeuropeiske valutafluktuasjoner. Liknende valutaunioner er foreslått flere steder i verden. Andre forslag inkluderer internasjonale regler for regnskap og investeringsprosedyrer. Tobin-skatt er en tredje variant av virkemiddel mot valutauro og spekulasjon.

En Tobin-skatt er en avgift på valutatransaksjoner. Den er foreslått satt til for eksempel 0,1 prosent av transaksjonen. En spekulant som flytter 1 million dollar hver dag, må derfor betale tusen dollar om dagen eller

365000 dollar i året. En investor som flytter samme beløp en gang hvert femte år, må i gjennomsnitt betale to hundre dollar i året. Åpenbart vil en slik skatt derfor ramme kortsiktige, høyfrekvente spekulanter hardt, men knapt berøre de langsiktige investorene. Som en følge kan såkalt arbitrasje, altså fortjeneste på kurs- og prisforskjeller, bli mindre attraktivt, og det er nettopp slik spekulasjon som søkes stoppet. Tanken er at Tobin-skatten vil vri investering mot det langsiktige, og dempe spillaktiviteten på kort sikt. Siden premissene er at nærsynte spekulasjoner ødelegger for et land, og at tålmodige investeringer hjelper et land, virker det forlokkende å være tilhenger av en Tobin-skatt. Skatten ble da også i 1970-årene foreslått av en av de virkelig store - og samtidig sosialt engasjerte - økonomene, nobelprisvinner James Tobin. Det er imidlertid betegnende at Tobin etter hvert ble motstander av Tobin-skatten.

Enkle grep kan noen ganger løse komplekse problemer. Men ofte forverrer de problemene eller skaper nye. Brødkniver kan sjelden brukes til hjertekirurgi. Likevel er det noe tiltrekkende ved enkle triks som skal ta hånd om mange skader på en gang. Tobin-skatten er en enkel innretning med flere tiltrekkende sider: Den rammer spekulanter mer enn investorer, den kan muligens dempe noen typer valutasvingninger, den virker sterkt progressivt (rammer rike mer enn fattige) og den kan generere store skatteinntekter. Disse kan i sin tur brukes til gode formål i utviklingsland.

Ulempene med en Tobin-skatt er av tre klasser. Den ene er praktisk gjennomførbarhet. Den andre knyttes til spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. I den tredje klassen spør man om det påståtte problem virkelig er et problem. En type praktisk vanskelighet er identifikasjonsproblemet. Det er vanskelig å skille mellom de mange ulike formål for valutatransaksjoner. Import av Audi fra Tyskland og kaffe fra Colombia, feriereiser til Hellas, tiårsinvesteringer i Toyota og entimes spekulasjon i Wall Street involverer alle kjøp av valuta. Ikke alle virker destabiliserende eller representerer kynisk søking etter profitt. Dessuten er det vanskelig å skille mellom transaksjoner innenfor en organisasjon og utenfor. I tillegg kommer det tekniske i å legge på en avgift på det store volumet av valutabytte over hele verden. Videre krever en avgift internasjonal enighet, hvis ikke vil asymmetrien dreie spekulative bevegelser til land uten avgift, ikke begrense dem.

Den andre ulempen er at løsningsforslaget kan være verre enn problemet. Målet med avgiften er å begrense skadene fra ubegrunnet kapitalflukt. De skadene er reelle og store. På samme tid er gevinstene ved kapitaltilførsel enorme. Spørsmålet reduseres til om en avgift forhindrer de negative kapitalflukteffektene mer enn den hemmer de positive effektene ved kapitalmobiliteten. La oss derfor dvele ved årsakene til skadene. Ubegrunnede kapitalbevegelser gjør at investeringsomfang og valutakurser blir usikre og at et lands planleggingshorisont innskrenkes. Denne usikkerheten kan i visse tilfelle bli selvforsterkende, og skape fenomener som likner på flokkatferd og panikk. Da flykter investorene i et større omfang enn økonomiske forhold skulle tilsi, og valutakursen faller under et normalnivå. Det første skaper entreprenørtørke, og det siste skaper gjeldsproblemer. Mangel på entreprenører gir få prosjekter, som igjen gir lav sysselsetting og liten vekst. Gjeldsproblemer oppstår hvis landets gjeld er tatt opp i en annen valuta enn landets egen. Det kritiske punktet er om en Tobin-skatt vil forhindre flokkatferden uten samtidig å blokkere for nødvendig kapitalinnsprøytning. En Tobin-skatt vil kanskje kunne dempe frekvensen av spekulasjon, men neppe stoppe flukten av kapital når det virkelig gjelder. Til det er den for liten. I Asia i 1997 oppsto finansielle jordskjelv og påfølgende frykt. For å forhindre eller dempe slike massive tilbaketrekninger kreves sterkere instrumenter. Interessante - men kompliserte - alternativer her kan være felles internasjonal jus og regnskapsrutiner, nye valutaunioner samt regler mot kameratkapitalisme og investeringstriksing. Institusjoner som Verdensbanken og IMF må da spille en rolle. Tobin-skatten er kosmetisk, mens slike dypere endringer vil kunne virke preventivt og forhindre utløsning eller redusere frekvensen av skred i første omgang.

Problemet med Tobin-skatten er at den kan forhindre investorer fra å flytte kapital i første omgang. Det er et stort tap. En investor har mindre informasjon om forholdene i et land enn lederne for de prosjektene hun investerer i. Men hun vet at det i mange land finnes nepotisme, regnskapsfingering og luftige prosjektbeskrivelser. I tillegg er mange land politisk ustabile og sosialt urolige. Høy avkastning frister, men stor usikkerhet skaper tvil. Et i dag gunstig prosjekt kan i morgen plutselig fortone seg som finansielt kritisk. Investoren må derfor kunne trekke pengene raskt ut. En avgift som fordyrer kortsiktige overføringer vil kunne påvirke hennes valg i uønsket retning.

Den tredje ulempen ved en Tobin-skatt er at den angriper noe som ikke nødvendigvis er et (hyppig) problem. Valuta- og kapitalbevegelser reflekterer et lands politikk, regelverk og økonomiske grep. Dårlig politikk gir flukt i investeringer og salg av valuta. Spekulanter prosesserer informasjon om politikk og økonomi, og veksler den om til håndterbare og tolkbare signaler. De fungerer dermed som økonomiske barometre. Som vi vet blir det ikke bedre vær av å dekke til eller kaste ut barometrene. Problemet er oftere dårlig politikk enn onde spekulanter. I tillegg er det en ingen klar grense mellom spekulanter og investorer. De har det til felles at de skaper likviditet i markedene og kanaliserer ledige midler til trengende prosjekter.

Vår uro bør trolig heller konsentreres mot andre forhold enn valutavariasjon og spekulasjon, for eksempel utviklingslandenes utdanningsforhold, vaksinetilgang, helsevesen, vanntilførsel og menneskerettigheter. Gjeldssletting er her en god og gjennomførbar idé, men ikke uten baksider. En Tobin-skatt kan dermed bli nyttig for andre formål enn den var konstruert for ettersom den kan generere fondsmidler til utviklingsarbeid. Det er en spennende tanke som imidlertid må gis et bedre navn og en annen begrunnelse. Dessuten må den omformes til en engangsavgift eller årsavgift slik at den ikke skaper de uheldige sidevirkningene vi så ovenfor. Da kan vi kombinere solidaritet med sindighet, og vi holder hodet kaldt, men hjertet varmt - og ikke omvendt.