FÅ FORSKJELLER: «Duellene mellom S*berg og S*berg blir dag for dag mindre substansielle, og mer retoriske», skriver Sigve Indregard om et tenkt scenario der småpartiene ryker ut av Stortinget. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
FÅ FORSKJELLER: «Duellene mellom S*berg og S*berg blir dag for dag mindre substansielle, og mer retoriske», skriver Sigve Indregard om et tenkt scenario der småpartiene ryker ut av Stortinget. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Toblokksdystopi

Hva hvis småpartiene hadde forsvunnet fra Stortinget?

Det siste stor­tings­året star­tet forrige uke, og de fire minste par­ti­ene på tin­get stev­ner alle i ret­ning sperre­grensa. Vi står i reell fare for at alle fire fal­ler under sperre­grensa, og at opp mot 160 av stor­tings­man­da­tene vil deles mel­lom de tre store partiene. OK; dette sce­na­riet er ikke sann­syn­lig. Det er fak­tisk vel­dig usann­syn­lig. Men hva vil skje, hvis det skjer?

Nor­ges plu­ra­lis­tiske par­la­men­ta­riske demo­krati har all­tid vært et unn­tak. Poli­tik­kens tyngde­lo­ver pres­ser hele tiden på for å redu­sere demo­kra­tiet til en kamp om å tek­kes median­vel­ge­ren. Fin­ner vi median­vel­ge­ren, gir det best opp­slut­ning å mene det samme som han. Dette har all­tid vært storpartienes hemmelighet.

I Norge har like­vel enkelte andre kon­flikt­lin­jer og kul­tur­for­skjel­ler bestått, og der­med tvun­get frem andre vek­to­rer inn i mak­tens sen­trum. De pie­tis­tiske, de langt fra hoved­sta­den, de radi­kale, de kul­tu­relt vel­be­mid­lede: en rekke grup­per som har klart å beholde bety­de­lig makt i parti­po­li­tik­ken tross sine begren­sede antall. De står på små isberg i et smel­tende polhav.

BLIR MINDRE: Dårlige tider for småpartiene. Graf: Sigve Indregard
BLIR MINDRE: Dårlige tider for småpartiene. Graf: Sigve Indregard Vis mer

I 2013 buk­ker de under sperre­grensa, alle som én. De gamle skille­lin­jene har vist seg for lite vik­tige, og folk flest har vist seg å være for like hver­andre. Alle par­ti­ene har for­søkt å bli gene­relle par­tier, i ste­det for sær­in­ter­esse­par­tier. Sam­ti­dig for­vit­ret særinteressegruppene. De tre gjen­væ­rende par­ti­ene er enige i alle de spørs­må­lene små­par­ti­ene har stått for. Krigs­mot­stan­den, olje­bo­rings­mot­stan­den og Nato-??kritikken i SV blir ledd av. Den kul­tu­relt kon­ser­va­tive mot­stan­den mot mate­ria­lisme, som KrF stod for, må ofres for å besørge sta­dig vekst slik at mid­del­klas­sen hol­des for­nøyd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sen­ter­par­ti­ets for­svar for norsk land­bruk kan ende­lig ofres, til for­del for kraf­tig inte­gra­sjon med EØS-området. Og Venst­res idea­lis­tiske hold­nin­ger til per­son­vern, mot inn­grep og politi­statt­enden­ser var det aller dei­ligste å bli kvitt. De sen­trale kamp­sa­kene i norsk poli­tikk de siste årene har vært for­hol­det til EU og EØS, data­lag­rings­di­rek­ti­ver og per­son­vern, asyl­po­li­tikk og men­neske­ret­tig­he­ter, den norske krigs­inn­sat­sen i Afgha­ni­stan og Irak, spørs­mål om multi­kul­tur, den over­hen­gende kli­ma­ka­ta­stro­fen og, i den senere tid, New Pub­lic Mana­ge­ment. I alle disse spørs­må­lene er aksen Ap-H-Frp enige i alt unn­tatt detaljer.

Duel­lene mel­lom S*berg og S*berg blir dag for dag mindre sub­stan­si­elle, og mer reto­riske. For­skjel­len står om vi skal være et «fel­les­skaps­sam­funn» eller et «mulig­hets­sam­funn». For­skjel­lene består i inn­slags­pun­ket for topp­skatt og avskriv­nings­ord­nin­ger for fagforeningskontingent. Unge, lovende poli­ti­ker­ta­len­ter ser, bedre enn noen andre, det fåfengte i å legge sine res­sur­ser inn i et parti under sperre­grensa. Én ting var å stå på for et lite parti i en situa­sjon med sju par­tier på tin­get. Med bare tre igjen er det ikke gjen­nom små­parti­po­li­tikk de kan påvirke. De må ta val­get: kri­ti­sere uten­fra, eller melde seg inn i en av mono­lit­tene og for­søke å påvirke innenfra.

Tid­li­gere har det vært ekso­tisk og sjel­dent at folk fra venstre­sida har erklært at de hel­ler job­ber internt for å endre Arbei­der­par­tiet enn å bidra i «eget» parti, hva nå enn det var. Noe av årsa­ken er at dette var reelt: å få inn­fly­telse i Arbei­der­par­tiet, sær­lig for en med utspring til venstre for makt­sjik­tet i par­tiet, har vært en langt mer uto­pisk opp­gave enn å hjelpe et mindre parti til innflytelse. Arbei­der­par­tiet er et ugjen­nom­tren­ge­lig og ufor­ståe­lig fort, og irr­gan­gene er det få som kan manøv­rere. Tunge, kver­nende demo­kra­tiske pro­ses­ser løper på siden av et bety­de­lig inn­slag effek­tiv, demo­kra­tisk sen­tra­lisme. Den gamle sen­tral­sty­rin­gen har også slått seg sam­men med en kom­mu­ni­ka­sjons— og medie­dre­vet per­son­fo­ku­se­ring, med de med­føl­gende krav til «moder­ni­se­ring» av parti­ap­pa­ra­tet, les: mer sir­kus, mindre brød.

Noen få våger seg inn. Mar­tin Hen­rik­sen blir deres skyts­hel­gen: man­nen som ofret sine vik­tigste kamp­sa­ker for å få en stats­sek­re­tær­post og stor­tings­no­mi­na­sjon. Men spørs­må­let gna­ger: er det vi som end­rer Ap innen­fra, eller er det Ap som end­rer oss? Ap, Høyre og Frp kon­so­li­de­rer posi­sjo­nene sine. Mange saker avgjø­res gjen­nom avta­ler mel­lom par­ti­ene, der ulike posi­sjo­ner heste­hand­les «for å sikre sta­bi­li­tet», gjen­nom at poli­tik­ken tas av bor­det. Den poten­si­elle gevins­ten ved å even­tu­elt gjen­erobre plas­sene på tin­get desimeres.

Poli­tiske talen­ter er ikke len­ger ten­kere eller visjo­nære idea­lis­ter, i deres sted dyr­kes kom­mu­ni­ka­sjons­ta­len­tene; offent­lig­he­tens støv­su­ger­sel­gere; de som kan mani­pu­lere ethvert regje­rings­de­kret slik at det sel­ger, uten at det for­plik­ter regje­rin­gen til noe som helst. De egent­lige idea­lis­men for­svin­ner inn i sta­dig mer syr­lige og ond­sin­nede spark på Twit­ter, selv­be­kref­tende ekko­kamre i Facebook-grupper, intro­spekt og vans­ke­lig til­gjen­ge­lig kunst. Noen få, hel­tene, fort­set­ter i fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner, orga­ni­sa­sjo­ner hvis inn­fly­telse syn­ker for hver dag uten mindre­talls­re­gje­rin­ger og regjeringsforhandlinger. Lede­rens tale utgjør en sta­dig større del av lands­mø­tet. Tids­bru­ken øker bare mer for en annen post på pro­gram­met: applau­sen for lede­rens tale.

Følg oss på Twitter

Wake me up when sep­tem­ber ends.

Innlegget er tidligere publisert på indregard.no

Sigve Indregard, blogger.
Sigve Indregard, blogger. Vis mer