SJELDEN TAUS: NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, og kona, Anne-Mette, under fredagens seremoni hvor han la ned en krans på minneskerket over falne soldater i NATOs tjeneste. Det var hans siste offentlige opptreden som sjef i alliansen. Foto: AP / Scanpix / Virginia Mayo
SJELDEN TAUS: NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, og kona, Anne-Mette, under fredagens seremoni hvor han la ned en krans på minneskerket over falne soldater i NATOs tjeneste. Det var hans siste offentlige opptreden som sjef i alliansen. Foto: AP / Scanpix / Virginia MayoVis mer

Tøff danske bukker og går

Anders Fogh Rasmussen, den mest frittalende av alle generalsekretærer i NATO, var taus som en østers da han i sin siste offentlige opptreden hedret falne NATO-soldater.

Kommentar

I småsurt vær ute på «NATO-myra» i utkanten av Brussel sto ambassadører og offiserer på rekke foran hovedinngangen til hovedkvarteret i NATO mens Anders Fogh Rasmussen la en krans på steinen «til minne om de som har falt i NATO-operasjoner». Generalsekretæren bøyde hodet ydmykt og sto helt taus, nokså sjeldent begge deler.

Kanskje tenkte han tilbake på det absurde teatret da han ble valgt, på mislykkede kriger eller på forholdet til Russland som gikk i knas på hans vakt.

Så gikk han til inn i hovedkvarteret igjen for å ta farvel med NATO-ambassadørene, som han hadde ydmyket, og med staben, som aldri hadde vært i tvil om hvem som var sjefen.

Litt utpå 2000-tallet var Vesten, framfor alt USA, inne i en periode som i ettertid ser ut som «hovmodets år», da Russland var svakt og EU og NATO utvidet seg kraftig østover i Europa. Toppmøtet i NATO i Bucuresti i Romania i april 2008 vedtok å slippe inn Albania og Kroatia. Etter press fra president George W. Bush i USA fikk også Georgia og Ukraina et luftig løfte om seinere medlemskap, mot motstand fra flere europeiske land. USA presset også på for å utbygge det såkalte «rakett-skjoldet» i Europa.

Dette oppfattet Russland, under Vladimir Putin som skiftevis president og statsminister, som en fare. Et forvarsel kom med krigen i Georgia samme sommer.

NATO skulle velge ny generalsekretær og feire sine 60 år under toppmøtet i Kehl i Tyskland og Strasbourg i Frankrike, på begge sider av Rhinen, 3. og 4. april 2009. Mange land ønsket Rasmussen, da Danmarks statsminister, som generalsekretær. Han nektet å være kandidat, men oppfinnsomme danske journalister kunne avsløre at hans finansminister, Lars Løkke Rasmussen, allerede hadde fått sydd «statsministerdress» hos en skredder.

Men en generalsekretær må velges enstemmig, og Tyrkia strittet imot på grunn av Rasmussens håndtering av Mohammed-karikaturene og en kurdisk fjernsynsstasjon som fikk sende fra Danmark. Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, sto og tok imot stats- og regjeringssjefene før møtet. Da Italias statsminister, Silvio Berlusconi, kom snakket han i mobiltelefonen, overså Merkel og gikk ned til elvebredden mens han snakket videre og viftet med en arm i lufta. Merkel ristet på hodet og rettet så en pekefinger mot tinningen.

Heller ikke vi journalister som dekket toppmøtet forsto hva dette var. Men det som foregikk var altså valget av generalsekretær i NATO.

Berlusconi prøvde å mekle med statsminister Recip Tayyip Erdogan i Tyrkia. Han rakk dermed ikke å bli med på «familiebildet» fra toppmøtet. Men bildet av ham på elvebredden og Merkel som ventet, må være historiens beste bilder på valg av en generalsekretær i NATO.

Utover natta måtte president Barack Obama legge press på Tyrkias president, Abdullah Gül, og Tyrkia gikk inn i en hestehandel om å godta Rasmussen mot å få tre toppstillinger i alliansen.

Da Rasmussen overtok satte han NATO-ambassadørene til side fra første dag. De er egentlig hans daglige sjefer i Rådet og har alle fullmakter fra sine regjeringer. Men de står et trinn for lavt på rangstigen for en som hadde vært statsminister i Danmark. Han gikk rett til stats- og regjeringssjefene, så ambassadørene fikk samles ved et annet middagsbord, hvor de følte seg tilsidesatt og oversett.

Han overtok felttoget i Afghanistan, det fjerneste og mest langvarige i NATO-historien, som ennå ikke er over. Det ga ingen kjempeseier. Han overtok med å skulle forsterke partnerskapet med Russland, men det siste halvåret har han vært blant de hardeste refserne av Putin. Han sier hans vanskeligste avgjørelse var å gi grønt lys for bombing i Libya i 2011. Men det var Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, som kjempet dette gjennom og fikk med seg Storbritannia og USA. Og heller ikke det gikk så bra. Nå er det Ukraina, samt Irak og Syria.

- Alt i alt er det en mer moderne og sterkere allianse enn for fem år siden, har han sagt ved flere anledninger i det siste.

- Vi har reformert vår allianse, strømlinjeformet strukturer, så alt i alt er det rett å si at vi har skåret vekk fett og bygd opp muskler. Og jeg håper og tror jeg vil bli husket i noen år, sa Rasmussen, forsøksvis ydmykt, før han gikk av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook