Tøff i trynet

Likegyldig politidrama.

FILM: Prisen for årets foreløpig døveste tittel er herved utdelt. «Pride and Glory» er for det første pompøs, for det andre sier den ingenting om hva slags film det dreier seg om. Så er det da også lite bemerkelsesverdig ved «Pride and Glory», et likegyldig politidrama som sminker seg med fy-ord for å maskere sitt sentimentale hjerte.

Det er driv over begynnelsen. Fire politimenn er blitt skutt etter tilsynelatende å ha blitt lurt i en felle, og regissør Gavin O’Connor beveger seg gjennom åstedet med rastløst kamera og gir en ilende følelse av forvirringen og fortvilelsen som ligger i luften. Dette er «NYPD Blue»-stilen i videreutviklet og raffinert form. Men fra øyeblikket Colin Farrell (Jimmy Egan) låser seg inne på do, knuser et speil og roper «Fuck! Fuck!» gjennom tårene, beveger «Pride And Glory» seg raskt i retning føleriet.

Pliktdrama
Farrel spiller svogeren til flinkispurken Ray Tierney (Edward Norton), sønn av politisjefen (Jon Voight), bror av politimannen som ledet de fire som ble drept (Noah Emmerich). Det går knapt ti minutter før Ray aner at uglene sitter fast i mose til halsen og at både svogeren og kollegaene vet mer om politidrapet enn de sier. Dermed er den klassiske lojalitetskonflikten i gang: Skal Ray gjøre sin plikt eller beskytte familien?

Bleknebbet
Ray blir aldri noen helt det er verd å huske. Til det er han altfor bleknebbet og gjør altfor mye riktig. I det hele tatt kan det å se på Norton og Voight minne om å se Eminem live. Det er uengasjerte repetisjoner av noe disse egentlig så talentfulle menneskene har gjort litt for ofte de siste fem årene. Også Farrell surfer mye på rutine. Han trenger bare å skru på stråleovnen bak de irske øynene for å bli sitt sedvanlige intense jeg, men han vinner på et par knallperler av noen enkeltscener, som i de gruoppvekkende sekundene der han tvinger informasjon ut av en av skurkene ved å true babyen hans med et dampende strykejern. Men skuespillet som treffer er, som så ofte, å finne i birollene. Jennifer Ehle er både hverdagsvakker og eterisk som Emmerichs kreftsyke kone, og John Ortiz klarer å få frem noe inderlig i en bitteliten rolle som korrupt politimann med samvittighetskvaler.

Forskjønnet møkk
«Pride and Glory» har denne kornete, gråblå finishen som brukes som antitesen til kjærlighetsfilmenes gylne, forskjønnende lys. Det er en stil som skal signalisere at nå, nå skal vi ned til den harde virkeligheten, inn i bakgatene. Det er godt fotografert, godt komponert. Men i de senere år har også denne stilen blitt estetisert til den nærmest virker mot sin hensikt. Skitten blir stilisert. Og «Pride and Glory» blir en fantasi om den harde hverdagen som politi, både for hard og for myk.