Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tøff kjærlighet

TV-OPPDRAGELSE: TVNorge-serien «Brat Camp» lar ungdom med alvorlige mentale lidelser bli utsatt for maktsyke sosialarbeidere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TVNORGE SENDER for tiden den amerikanske reality-serien «Brat Camp», et konsept hvor ni uregjerlige tenåringer mellom 14 og 17 år blir sendt til villmarksleiren «SageWalk» i Oregon. Der skal de, med tung oppakning, gå lange turer i vanskelig terreng, og i løpet av 50 dager forhåpentligvis lære seg respekt for autoriteter, nestekjærlighet, og verdien av varme måltider, myke senger og andre goder de har tatt for gitt. Klarer de dette, får de reise hjem til jul.

«What would you do with a teen who curses at you, breaks the law in your house and doesn\'t listen to anything you say?» Slik reklamerer ABC for «Brat Camp» på sine hjemmesider. Channel 4, som har et liknende konsept med «Turn-About Ranch» (TAR), har laget et eget «Brat-o-meter», en uhøytidelig nettest, der alle kan finne ut sin egen drittungefaktor. Seriene markedsføres som nok et realitykonsept á la «Supernanny», der uoppdragne barn reddes av spesialutdannede voksne som tør der foreldrene tier. Den vesentlige forskjellen er likevel at SageWalk og andre «brat camps» ikke er skreddersydd for tv, men reelle behandlingstilbud over hele USA, der foreldre kan få hjelp selv når ikke tv-kameraene er tilstede. Og kanskje aller helst da.

SÅKALTE «Tough Love-Programmes» dukket for første gang opp i USA på slutten av 70-tallet, i kjølvannet av «Synanon» - forgjengeren til Anonyme Alkoholikere. Adferdsanstaltene var for ungdommer i trøbbel. De skulle hjelpe foreldrene til tenåringer som brukte narkotika, var voldelige, eller hadde andre problemer som gikk over foreldrenes hode. Problemene skulle bekjempes med «tough love» - tøff kjærlighet. Man skulle belønnes etter innsats, og ved å leve svært spartansk ville man lære å sette pris på det man hadde hjemme. Innrømmelser og ydmykelse var allerede i starten viktige nøkkelord for utvikling.

Selv om høyprofilerte organisasjoner som Straight og KIDS har gått konkurs etter rettssaker med voldsomme erstatningskrav og manglende tilstrømning etter negativ publisitet, finnes det likevel hundrevis av slike programmer i USA i dag. Disse spenner fra kortvarige boot camps som SageWalk, til årelange skoleopphold. Å sende tenåringen sin til en slik skole koster mellom 2-5000 dollar i måneden, altså mellom 12-30.000 kroner. I utgangspunktet var «tough love» et idealistisk tiltak, men i takt med tilstrømningen ble programmene stor industri, og i dag kan de mest «vellykkede» skolene ta ut mellom 50 og 70 % av alle inntekter i overskudd hvert år. Utgiftene holdes på et minimum, skjult bak filosofien om at ungdommene skal utvikle seg emosjonelt ved å leve så enkelt som mulig.

SKAPERNE AV SERIEN «Brat Camp» har til nå ikke vist tilløp til annet enn å gi et overveldende positivt inntrykk av «tough love». Journalist Maia Szalavitz, med bakgrunn fra blant annet New York Times, The Washington Post og Newsweek, kom i år ut med boken «Help At Any Cost» (Riverhead Books 2006). Hun tegner et atskillig mørkere bilde av hvordan denne tenåringsindustrien ødelegger barn og svindler foreldrene deres. Etter å ha lest denne boken melder det seg derfor noen relevante spørsmål som ikke blir besvart i tv-programmet.

Hvem jobber på SageWalk og TAR? Ungdommene i «Brat Camp» har alt fra relativt vanlige tenåringsproblemer som drikking og manglende respekt for foreldre - til en fortid med seksuelt misbruk og diagnoser som ADHD og anoreksia. Er staben kvalifisert til å ivareta dem? Manglende kvalifikasjoner er gjennomgående for de aller fleste institusjonene Szalavitz har forsket på. Et ekspempel: programdirektør for TAR, Max Stewart er tidligere militærpoliti, med bakgrunn som sosialarbeider og familieterapeut. Ytterst sjelden er kyndig medisinsk eller psykologisk stab tilknyttet disse stedene; en stor del av de ansatte er tidligere elever, barn av eldre ansatte - eller som Stewart - mennesker utdannet til å drive leirskole, ikke et behandlingstilbud for tenåringer i alvorlig trøbbel.

FORELDRENE TIL tenåringene er desperate etter hjelp, men disse organisasjonene vil tjene mest mulig penger, og tar inn ungdommer ukritisk, uten å stille noen diagnose. De fleste av disse tenåringene hadde trengt en helt annet behandlingsform - og mange ingen behandling i det hele tatt. Og de med alvorlige mentale lidelser burde vært tatt hånd om av psykiatere, ikke maktsyke sosialarbeidere.

Monarch School i Montana er for tenåringer mellom 14-18 år, og koster 5000 dollar i måneden. På sin idylliske hjemmeside legger de vekt på hvor viktig de mener tett kontakt mellom barnet og foreldrene er. Sannheten er en annen. Den som får ha kontakt med barnet, er den som betaler regningene for oppholdet, og selv denne kontakten er begrenset til sensurerte brev, og svært få telefonsamtaler, under oppsyn. I «Brat Camp» fikk vi se gråtende foreldre som ble usikre i valget sitt da de leste barnas brev om hvor grusomt de hadde det. De ansatte i SageWalk lo det vekk, og beroliget dem med at barna drev med manipulasjon og hadde det helt flott i deres varetekt. Det var lett å le med.

 TØFF PÅ TV: TV-serien «Brat Camp» har vunnet Emmy-prisen, mens Ellen Lyse Einarsen mener den fortjener strykkarakter. Foto: TVNorge
TØFF PÅ TV: TV-serien «Brat Camp» har vunnet Emmy-prisen, mens Ellen Lyse Einarsen mener den fortjener strykkarakter. Foto: TVNorge Vis mer

DET ER ANDRE kapitler av den tøffe kjærlighetens historie som heller ikke nevnes i «Brat Camp», men som Szalavitz setter søkelyset på i sin bok. I 1994 døde 16 år gamle Aaron Bacon under en ekspedisjon lik den ungdommene i «Brat Camp» gjennomfører på tv. Han klagde over magesmerter og orket ikke bære oppakningen sin. Lederne i North Star kalte ham en pyse, og ba ham slutte å lyve. Snart klarte ikke Aaron å holde på avføringen, og han gikk til slutt uten bukser gjennom villmarka. I løpet av tre uker gikk han ned over 12 kilo. Obduksjonen viste at Aaron hadde et magesår, som ville leget raskt om noen hadde tatt ham på alvor. Dessverre er hans tilfelle ikke enestående. Etter Aaron Bacons død har over et dusin tenåringer mistet livet i ulike villmarksleire og boot camps. Ungdommene får ikke medisinsk tilsyn, fordi de anses å være manipulative. Flere har dødd fordi de blir nektet mat og vann over lengre tid.

BARN I SLIKE anstalter lærer at kjærlighet er noe som må fortjenes, det er en belønning - ikke noe ubetinget. Avstraffelse, derimot, er gratis. Begrenset tilgang på mat og søvn er vanlig, også formålløse løpeturer uten sko, eller med sko i for liten størrelse. Enkelte steder har isolerte rom, der tenåringer blir plassert i et gitt antall timer eller dager, kun med ris og vann tilgjengelig. I en camp ble masturbering straffet med tre døgn i et slikt isolert rom.

Det finnes ingen statistikk på hvor mange ungdommer som blir «friske» av behandlingen de får disse stedene, det eneste som finnes er vitnesbyrd fra tenåringer som forteller hvor mye bedre mennesker oppholdet har gjort dem til. I tillegg finnes andre som i etterkant har begynt med dop, havnet på gata eller tatt livet av seg som følge oppholdet. Ingen vet hvordan tallene står i forhold til hverandre.

Forrige mandag fikk de ni ungdommene i «Brat Camp» vite at så langt hadde ingen av dem en sjanse til å komme hjem til jul. Selv testet jeg Channel 4\'s Brat-o-Meter, og fikk dommen: «You are revolting sometimes, and other times you are as nice as a piece of Turn-About Ranch pie - remember you\'re not allowed to criticise the food. You are a bit of a mystery, impossible to classify, but at least you are honest.» Vel, kanskje vi er flere som trenger en tur i marka, men heller det, enn en episode til av «Brat Camp» på TVNorge.