Tøff treveisduell

I «Mesteraften 2010» møtes tre av den moderne ballettens kjemper. Hvem tror du vinner?

BETAGENDE: «Bella Figura» gjør sterkest inntrykk i dannelsesreisen som er «Mesteraften 2010». Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.
BETAGENDE: «Bella Figura» gjør sterkest inntrykk i dannelsesreisen som er «Mesteraften 2010». Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

||| BALLETT: Ved noen billettkjøp er du tryggere på å ha et vinnerlodd i hånden enn andre. Når Nasjonalballetten inviterer til en av sine Mesteraftener, er det som regel bare å si ja takk og jeg kommer.

Årets mestermøte er en fortryllende opplevelse, og dessuten en slags dannelsesreise. «Mesteraften 2010» utforsker det store rommet som er moderne ballett, gjennom tre radikalt forskjellige uttrykk.

Himmelsk
Det åpner himmelsk, eller kanskje astronomisk. Glen Tetleys sakrale «Voluntaries», som fyller hovedscenen med maleriske bilder, satt i et slags dusblått månelandskap, ligger nær den klassiske ballettens rene linjer, bevegelse oppover og følelse av overmenneskelig vektløshet.

Særlig de kvinnelige danserne stråler: De mannlige solistene virker noe mer jordbundne og tilbakeholdne, og gis et noe feminint uttrykk. Men de får igjen for de tusentalls timene med benkpress ved at de nailer de mange og krevende løftene.

Intenst
William Forsythes «Enemy in the Figure» blir en helomvending: en intens og atletisk oppvisning i kroppslig utfoldelse, som åpner med et smell og piskes fremover av Thom Willems pulserende musikk. Danserne løper i sirkel som sprintere når de ikke går i aggressive dueller med hverandre, belyst av en lyskaster som skyves rundt og stadig skaper nytt fokus.

«Enemy in the Figure» er mer abstrakt og føles kaldere og mer distansert enn de andre, men vinner ved å være så fordømt kul. Den er en dobbel espresso i danseform.

Sårbart
Ballets dronning er likevel Jirí Kyliáns «Bella Figura». Denne anmelder har ennå ikke sett én Kylián-ballett uten på et eller annet punkt å kjenne øynene bli blanke.

Den ekspressive «Bella Figura» forener barokk høytidelighet med et humoristisk skråblikk, og viser mennesker som er ranke og verdige det neste øyeblikket og famlende, fektende, rare og skjøre det neste - som filtrer seg inn i hverandre og forsøker å finne sammen, men ikke helt klarer det. Danserne hengir seg til Kyliáns inderlige uttrykk, som de må, og danser med en åpenhet og sårbarhet som gjør inntrykk.

Satt til melodiøs 1600-tallsmusikk, mot glidende scenetepper og åpne flammer, er «Bella Figura» akkurat det tittelen lover: Noe sjeldent vakkert å hvile blikket på.