Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tøffe år

Sterk, men noe repeterende historie om en forfatter i livslang kamp mot sviktende helse og trang økonomi.

BOK: Historien om Arvid Hanssen (1932-1998), forståelsesfullt og stort sett kronologisk ført i pennen av sønnen Arne Ivar Hanssen (f. 1973) er vanskelig å ikke bli berørt av: En barndom preget av fattigdom og slit i 1930-åras Nord-Norge. Et voksenliv i stadig kamp mot ei slunken lommebok og en kropp som polio tidlig påførte store handikap. 18 år gammel ble Hanssen «…lam i ryggmusklene, magemusklene, begge beina og begge armene…», og selv om han trente seg opp over flere år, måtte «…venstre arm og bein kompensere for den svake høyresiden» resten av livet. Ifølge sønnen ble han tidlig opptatt av å skjule handikappet sitt, og lukket seg inne. Han mener at farens forfatterskap alltid var «til tross for».

Samtidig lærte faren seg å gjøre det beste ut av situasjonen. Tidlig i 20-åra begynte han å arbeide som journalist, og bare 25 år gammel ble han redaktør i Senjens Blad. Men det harde pressearbeidet ble for tøft for Hanssen. Utover i 30-åra og fram til han døde var det skriving av alskens andre tekster – fra såkalte «stubber» for ukeblader til dikt, viser og hans mest kjente roman, «Søsken på Guds jord» – som sysselsatte den mangfoldige forfatteren. Det påførte ham livslange økonomibekymringer, men gjorde ham også til et av Nord-Norges mest folkekjære skribentnavn – særlig kjent for sin omsorg for de svake.

Sterk og redd

Hanssen forteller sin fars historie med innlevelse, sårhet og sans for det betydelige dramaet i livet hans – angsten, slitet, den sviktende helsa. Han tegner et flerdimensjonalt bilde av en mann som samtidig var sterk og redd. Selv om «Arvid Hanssen» er en utpreget medfølende sønns farsbilde, kan han også være kritisk, som når han hevder at «Sykdom og all plage gjorde at han lett inntok en martyrrolle». Likevel bidrar også sønnen sterkt til å fastholde preget av tragedie og misforståtthet: «Kritikerne utøvde en intellektuell kontroll over han, og gjennom Lenvik kommune var han underlagt en økonomisk kontroll (…) Arvid forble en trell.»

I lange perioder forteller sønnen effektivt og med driv. Men etter hvert har han også en tendens til å være for ordrik og gjenta seg selv – som når han skriver om farens forhold til penger og kritikere – og nærme seg det oppramsende. Ofte skildrer han med hell, men han er sjelden redd for store ord – «en indre frost som aldri tinte» – og her og der flørter han med det sentimentale og/eller klisjéaktige: «sin lysende kjærlighetsskildring», «landsdelens selvopphøyde anmeldere». Om «Arvid Hanssen» i det store og hele likevel slett ikke er dårlig skrevet, kunne den tjent på strengere redigering.

Nå og da tar jeg meg også i å savne en grundigere kontekstualisering, på flere måter: I perioder later Hanssen til å arbeide nærmest i et tomrom. Den nordnorske etterkrigshistorien kunne gjerne rykket inn i boka oftere. Jeg savner også en grundigere skildring av ektemannen og vennen Arvid Hanssen – kona hans er temmelig fraværende i teksten, og hvorvidt sønnen har intervjuet andre som kjente ham, forblir uklart.

Minner

I det hele tatt savner jeg en redegjørelse for prosjekt og kildebruk: I siste kapittel (ved siden av åpningskapitlet det eneste der forfatteren opptrer i jeg-form) skriver Arne Ivar Hanssen rørende om hvordan han og faren var svært nær hverandre i Arvid Hanssens siste sykedager: «Han hadde alltid fortalt så mye. Enten det var på kjedelige søndagsettermiddager da jeg var liten, eller på lange bilturer. Nå var det som om han oppsummerte. Fra barndom, ungdom, fra lasarettet i Tromsø, og fra tiden som journalist og forfatter og dikter.»

Det er grunn til å tro at det er disse minnene – ved siden av brevene, intervjuene og anmeldelsene sønnen siterer fra i teksten, og Arne Ivar Hanssens egne opplevelser – som danner grunnlag for boka, som slik sett kan minne om memoarsjangeren og foreldreportrettet i like stor grad som biografien.

Arvid Hanssens tekster blir i stor grad koblet til livet hans og kalles et sted «selvterapi», selv om sønnen andre steder skriver om hvordan faren insisterte på at de var fiksjon. Noen omfattende analyse av dem inneholder «Arvid Hanssen» ikke, og den som ønsker en kritisk plassering av bøkene i et større litterært felt har lite å hente her. Om den har klare svakheter, er imidlertid boka om Arvid Hanssen likevel blitt et bevegende monument over en sønns kjærlighet til en far som slet seg til anerkjennelse mot alle odds.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media