Tøffest i pysj

- NÅR DU HAR EN JOBB som krever et forbruk på flere kilo pudder i året, blir du ikke så forfengelig privat. Jeg tar en kikk i speilet først, men går gjerne på Rimi i pysj, sier nyhetsformidleren som i forrige uke ble kåret til hele Norges mest troverdige og sjarmerende.

- I pysj - på Rimi, har du gjort det?

- Ja, absolutt. Men oftest på Seven Eleven.

- Hvordan reagerer folk da?

- Jeg snakker ikke om en sånn gammel nattkjole da. Det er en sånn pysj som... Du kan heller skrive at jeg går i de samme klærne som jeg sover i, sier Vår Staude, og legger til:

- Og når du har en unge som står og sparker som en veddeløpshest i startboksen klokka ti på halv sju om morgenen fordi hun vil leke NÅ, så er det bare å komme seg ut. Da tar vi med bøtte og spann og rusler av gårde som vi er: I pysjamas.

OM ALT SÅ UT TIL Å være som før da Vår kom tilbake fra fødselspermisjon i mai - bortsett fra noen små justeringer i hårfrisyren - så er det altså ikke helt riktig. Telefonoppringninger til samboer Jon-Kristian Prietz av typen «Du er ikke mannen til Vår Staude. Det er jeg som er mannen til Vår Staude!» har stoppet. Fanbrevene fortsetter å komme, med og uten følge av små presanger, men de slibrige henvendelsene er det også blitt slutt på - etter at Vår ble mor.

- Dessuten er jeg blitt så skikkelig etter at jeg fikk barn at det nesten er trist. Det har ikke blitt mange spennende reiser og høye fjelltopper det siste året. Ikke kan jeg være sent oppe, og spontaniteten stopper liksom ved en halv vin. Men nå skal ikke jeg legge all skylda for dette på hun stakkars Malin, altså. - Det er en tid for alt, sier Vår.

Vår sier ganske ofte at «det er en tid for alt». Denne sommeren var det ikke tid til noe Birkebeinerritt på sykkel, og ifølge Jon-Kristian blir det nok en stund til han og Vår klatrer på Europas høyeste fjelltopper eller bestiger Kilimanjaro igjen. Selv om søstera til Vår påstår at det ikke skulle forundre henne om lille Malin ganske snart befant seg på toppen av Galdhøpiggen. Annenhver søndag er det imidlertid tid for mor og barn til å sette seg på flyet til Bergen, fordi mor skal formidle nyheter til det norske folk. Å gi opp TV2-jobben fordi familien Staude/Prietz bor i Oslo, ikke vil flytte til Bergen og har blitt foreldre, har det aldri vært snakk om. Derfor er Vår alenemor i steril TV2-leilighet vegg-i-vegg med arbeidsplassen annenhver uke.

- Løsningen er tøff for Vår - hun har full dag som alenemor i tillegg til full dagsjobb som journalist. Hvis jeg skal trekke fram en ny, god side ved Vår, må det være at hun er en ekstremt god mor, sier Jon-Kristian.

- For oss er dette den beste løsningen når Malin er så liten, sier Vår.

- Men det er litt merkelig at mens det finnes skoler og kurs for alt annet her i livet, så er det ingen utdanning som forbereder deg på å bli forelder.

- Synes du det var vanskelig?

- Vanskelig og vanskelig - nei, men er det forsvarlig? Da jeg plutselig satt der med det lille mennesket, tenkte i hvert fall jeg akkurat det: «Er dette forsvarlig da?»

- Og nå er du på vei til å bli en skikkelig hønemor?

- Nei. Jeg håper jeg skal bli en ok mor. Før du får barn sier du så kjekt at mitt barn skal aldri bruke smokk eller få saft, og vi skal aldri bruke TV som barnevakt. Og så er ungen så vidt passert ett år før hun plasseres foran Teletubbies for at mor skal få lest lørdagsavisen. Og å flypendle med en ettåring er ikke alltid lett. Vi har allerede måttet gi opp en del prinsipper.

- Flyturene har ført til at du har måttet opp med smokken?

- Smokk, nei. Jeg stapper henne full med gelesalamandere. Her i forrige uke gjorde jeg akkurat det: Hele posen gikk med, og alt gikk kjempefint. Malin var så stille og flink hele flyturen, men da vi kom til Bergen, spydde hun utover hele REMA1000.

«VÅR LESER IKKE nyheter først og feier over vaktmesteren når kameraene er slått av», sier kollega Davy Wathne i TV2. «Skikkelig, arbeidsom, ordentlig og nøye, sier andre som kjenner henne.» Enkelte påstår sogar at hun er pirkete.

- Ja, og i tillegg er jeg ei kruttønne, så jeg er sikkert et helvete å jobbe med, sier Vår.

- Vår kan være myk som en kattepus og hard som sement. Men ikke alltid når det passer best, sier Jon-Kristian.

- Jeg var en gang så dum at jeg sa til en Bergens-journalist at jeg lengtet konstant hjem til Oslo og aldri, ALDRI, kunne tenke meg å flytte til Bergen. Da sluttet enkelte av damene på fisketorget å bøye seg ned i barnevogna for å dulle med Malin, sier Vår.

- Mor fant navnet mitt i romanen «Isbreen» av Johannes W. Jensen. Jeg har alltid vært veldig fornøyd med det, men hvis hun ventet at jeg skulle bli som den ferme urkvinnen hun kalte meg opp etter, tok hun dessverre feil, sier Vår.

I FØLGE VÅR er livet fullt av tilfeldigheter: Hadde hun ikke fått et langvarig anfall av latskap da hun var tjue, så hadde ikke damene på torget vært det minste interessert i Malin, og guttene på Bryggen hadde i hvert fall ikke sittet og ropt «Hvor er Vår?» under Dragebåtfestivalen i sommer.

- Jeg var tjue og hadde egentlig bestemt meg for å jobbe litt som lærervikar. Det hadde jeg ikke kustus til. I stedet ble jeg sittende hjemme å tenke. Så kom moren min stimende med fagbladet Journalisten og en annonse om 15 dagers vikariat som innenriksreporter i Dagsnytt. Helt fryktløs som jeg var på den tida ringte jeg, og ble til mors store glede bedt om å komme til intervju.

Vår aner ikke hva som slo an hos toppsjefene i NRK-Radio, men dagen etter ansettelsesintervjuet var hun i hvert fall ute på sitt første oppdrag.

- Stakkars storesøsteren min! Hun jobbet for NRK-radio i Nord-Norge, men var på reportasjereise i Sverige og visste ingenting. Hun holdt på å dette ut av taxien da hun på vei hjem fra Fornebu hørte radioannonsøren: «Og Vår Staude har laget denne reportasjen om Snorkelbilen Snorre».

Vår ble i Dagsnytt. 15 dagers vikariatet ble utvidet til et halvt år, og da hun studerte i USA ble det sommervikariater. Deretter var hun fast en stund, før TV2 headhuntet henne.

- Headhuntet og headhuntet - den første tilfeldigheten førte til at jeg tilfeldigvis intervjuet konsesjonssøkerene i TV2, som kontaktet meg da de fikk tilslaget. Hvis du har litt basiskunnskap i bånn og en dose flaks, så styrer tilfeldigheter det meste, slår Vår fast.

«Hvorfor vi ansatte henne på dagen? Det skjønner du når du treffer henne. Det er ikke mange som Vår. Hun har et ekstremt tillitvekkende og sympatisk vesen. Det er liksom ingenting som skurrer ved Vår,» sier Johan Thorud, som var redaksjonssjef i NRK Dagsnytt da Vår fikk sin første ordentlige mediajobb.

«HUN HAR HATT SIN TID, hun også,» sier mora til Vår en tanke kryptisk.

- De som kjente meg for ti-femten år siden, ville neppe kalt meg skikkelig, sier Vår.

- Heller uskikkelig. I hvert fall til pen Blommenholm-pike å være. Men jeg kan ikke sitte i min jobb og ha en mengde heftelser.

- Heftelser?

- Ja, når jeg sitter der i den lille ruta inne i folks stuer og skal fortelle hva som har skjedd i verden, er det veldig upraktisk om folk ser for seg ei som flyr halvnaken rundt på byen ellers.

- Betyr det at du forsaker en del for jobben din?

- Åja, jeg kan ikke være den som danser først på bordet. Jeg må i det minste vente til alle andre har gjort det, sånn at ingen legger merke til meg. Dessuten har jeg stått i min siste utestedkø på byen for eksempel. Det er alltid en eller annen som finner ut at jeg er der og lager et nummer ut av det. Det er ganske ubekvemt. Heldigvis har jeg aldri vært en sånn byløve, eller syntes at det har vært så forferdelig festlig og fly på sånne klubber, sier Vår.

- Får du aldri et akutt behov for å være mørk og mystisk?

- Hva vet du om at jeg ikke er det av og til?

- Det er en tid for alt, legger hun til.

- Hadde du sett meg med rosa hår og kyllingbein i øret, hadde du skjønt det.

- Rosa hår og kyllingbein i øret?

- Ja, da jeg var sånn 16. Jeg var ganske opprørsk, sier Vår.

- Rosa hår og kyllingbein - dét var vel ikke det verste, sier tidligere klassekamerat, kjæreste og nå samboer, Jon-Kristian.

- Hva som var verre med min opprørstid enn rosa hår og kyllingbein? sier Vår.

- Nei, det er det vel ikke noe vits i at jeg sitter her og legger ut om. Jeg skal ikke skryte på meg en vill fortid.

- Man blir jo litt nysgjerrig?

- Ja.

- Røyka du hasj, eller?

- Spør du om jeg inhalerte? ler Vår.

- Ja, for eksempel.

- Du, jeg er et like dårlig vitne som Clinton. Jeg bestemmer meg for ikke å si noe, og ender med å si alt for mye.