Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

30 år siden Berlin-murens fall

Tofrontskrig mot vårherre

Polen var alltid det vanskelige landet i den Sovjet-dominerte verden. Fram mot Berlin-murens fall for 30 år siden skulle landet bryte ut av sovjetisk dominans med egne muskler.

EN HELLIG HANDLING: Og allianse. Fagforeningsleder Lech Walesa får nattverd av den polske paven Johannes Paul 2, på en av pavens reiser til Polen på 1980-tallet. Foto: AP / NTB Scanpix
EN HELLIG HANDLING: Og allianse. Fagforeningsleder Lech Walesa får nattverd av den polske paven Johannes Paul 2, på en av pavens reiser til Polen på 1980-tallet. Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Allerede tidlig på 1980-tallet oppdaget de kommunistiske makthaverne i Polen at de kjempet en krig med to fronter. Det var for så vidt ikke noe nytt i Polen, der både Tyskland og Russland gjennom historien har spilt trekkspill med landets grenser, slik at landet ikke mindre enn to ganger ble strøket fra kartet. Men nå var det en annen tofrontskrig man var stilt overfor.

Frontene i krigen gikk verken i vest eller øst, men den ene fronten kom rett og slett fra oven, ja, praktisk talt fra vårherre selv. Og den andre fronten kom nedenfra, fra fabrikkgolvet til militante, streikende arbeidere. Sammen organiserte de - den katolske kirken, og den militante fagforeningen Solidaritet - en knipetangsoperasjon som i løpet av 1980-tallet skulle velte regimet, og bli et eksempel som de andre landene i Øst-Europa bare kunne drømme om.

VILLE RØMME FRA ØST-BERLIN: Mye sto på spill da Hans-Peter Spitzner bestemte seg for å flykte fra DDR. Soldatene som voktet ved Berlinmuren hadde ordre om å skyte mot personer som forsøkte å flykte. Video: National Geographic Vis mer

Reformprosessen i Polen skulle likevel bli ganske annerledes enn den i det andre viktige reformlandet, Ungarn. I Ungarn ble reformene gjennomført i et samspill mellom et voksende sivilsamfunn som ble gitt rom til å utvikle seg, og progressive krefter i kommunistpartiet, sånn at det til slutt ble partiet som kastet kortene og ga fra seg kontrollen. Partiet ble selv motoren i reformarbeidet. I Polen - i Europas mest katolske land - gikk kirken og fagforeningen i en lang bue rundt kommunistpartiet, og dannet sine egne alternative organisasjoner, som til slutt ble så sterke at de utfordret partiet, og vant. Det gikk to veier til frihet: gjennom partiet, og rundt partiet. Og begge lyktes i det mirakuløse året 1989.

AVLA STEMME: Lech Walesa da han avla stemme i det polske parlamentsvalget i oktober i år. Foto: Bartosz Banka / Agencja Gazeta / Reuters / NTB scanpix
AVLA STEMME: Lech Walesa da han avla stemme i det polske parlamentsvalget i oktober i år. Foto: Bartosz Banka / Agencja Gazeta / Reuters / NTB scanpix Vis mer

Polen var alltid «annerledes-landet» i det kommunistiske Øst-Europa. Den katolske kirkens stilling var så sterk at kommunistpartiet aldri kunne knuse den. Det ville i så fall være å gå til krig mot Polen selv, for det å være polakk var i realiteten det samme som å være katolikk, i polakkenes selvbilde. Dessuten ble landbruket aldri fullt ut tvangskollektivisert i Polen. Den selveiende bondestanden overlevde også i kommunistperioden. For også den var det for farlig for kommunistene å utfordre.

Men det var først da pave Johannes Paul 2 kom til Polen i 1979 at man for alvor så hvor annerledes Polen var. Den polskfødte paven, som hadde fått sitt embete året før, ble en samlingsfigur som mobiliserte polakkene. Flere hundre tusener av troende kom for å høre hans utendørsmesser. Han snakket om menneskerettigheter og individuelle friheter, og startet i realiteten et korstog mot den ugudelige kommunismen, som han hatet fra sin tid som prest og kardinal i Polen. Det var som om vårherre - i hvert fall han som sto aller nærmest vårherre - selv var blitt polakk. Den polske nasjonalismen hentet plutselig sin legitimitet direkte fra gud. For kommunistene var den polske paven så avgjort ikke sendt fra gud. Han var snarere en utsending direkte fra helvete.

Og så var det selvsagt fagforeningslederen Lech Walesa fra Lenin-verftet i havnebyen Gdansk. I 1980 var han streikelederen som presset gjennom krav som gjorde at Polen var det første landet i den kommunistiske verden som fikk uavhengige fagforeninger. I løpet av kort tid ble Solidaritet et politisk prosjekt som presset myndighetene politisk, og som hadde åtte millioner medlemmer i en befolkning på snaue 40 millioner mennesker. Presset fra Moskva innførte den nye partisjefen, general Wojciech Jaruzelski, unntakstilstand, og arresterte mange av Solidaritets ledere. Solidaritet fortsatte sin virksomhet under jorda. Men i 1988 var ikke unntakstilstanden strengere enn at jeg ganske enkelt ble smuglet inn bakveien, og møtte Walesa i erkebiskopens gemakker i Gdansk.

Kirken, militant fagforeningsaksjonisme og regimemotstand var for lengst smeltet sammen i én knusende front. 4. juni vant Solidaritet en suveren seier over kommunistpartiet, et stort flertall i parlamentet, og alle plassene som ikke kommunistene hadde reservert for seg selv. Det var det første nesten-frie valget i Øst-Europa, og bare et halvt år til Berlin-muren skulle falle. Polen var så avgjort et tegn i tida.

Dagbladets Morten Strand var tett på begivenhetene som førte til Berlin-murens fall. Han var på utallige reportasjereiser til særlig Moskva, Baltikum, Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen, og intervjuet blant andre den polske fagforeningslederen Lech Walesa og den tsjekkiske strategen for politisk motstand, Vaclav Havel. De var frigjøringsårets fremste ikoner, og ble begge presidenter for sine land. 10. november for 30 år siden var vår medarbeider på plass i Berlin.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media