Toget har gått

- Norsk kollektivtransport er snudd på hodet og NSB stinker.

NSB stinker. Hva synes du?VI KOM FRA FJELLENE. Vi hadde store sekker, sure sokker, naive smil. Dombås stasjon badet i kjølig ettermiddagssol. Turen var over, og vi skulle hjem, og vi skulle kjøpe billetter hos Norges Statsbaner, og damen bak skranken var sur som ei potte.

- Det er fullt, sa den sure damen bak skranken.

- Alle tog til Oslo er fulle. Dere kan bare glemme det.

- Men vi hjem i dag, sa vi.

- Synd for dere, sa den sure damen.

- Det er ikke min feil at dere ikke har bestilt billetter.

NORSK KOLLEKTIVTRANSPORT er snudd på hodet. Før var flyet den eksklusive reisemåten. Hvis du skulle fly, måtte du være rik, og du måtte bestille god tid i forveien, og du måtte gjerne ha stresskoffert og dress og egen sekretær som kunne bonuskortnummeret ditt utenat.

Toget, derimot, var for alle. Toget var Einar Gerhardesen på skinner. Toget var billig, og du kunne komme løpende i siste liten på Dombås stasjon, med ski og sekker og dryppende klær, og billettøren smilte, og han henviste deg til et ledig sete, og hvis det ikke var noe ledig, ja, så kunne du få sitte i spisevogna eller på gangen eller på bagasjehylla.

NÅ ER DET OMVENDT. Flyet er blitt billigere, unge mennesker kan kjøpe billett helt fram til avgang, du blir møtt med et smil selv om du ikke har dress. NSB, derimot, har priset seg til himmels, kuttet i ungdoms- og studentrabatter og nekter deg å gå ombord hvis du ikke har billett. I tillegg trykker de opp glossy brosjyrer hvor travle businesskvinner og businessmenn sitter i skinnstolene i Signatur Pluss-toget og snakker i mobiltelefoner og diskuterer profittmaksimering og koser seg.

Toget forsøker å gå up market.

Det er i sannhet et merkelig skue.

MIN VENN OG JEG gikk likevel ombord i Oslo-toget på Dombås. Det var mange ledige seter, og vi okkuperte to av dem. Et stykke før Otta kom billettøren og spurte om vi hadde billetter. Vi svarte høflig «nei, det har vi ikke, men vi vil gjerne kjøpe billetter hos deg.» Da sa billettøren, kraftig irritert:

- Toget er fullt. Dere må gå av på Otta.

- Men det er jo ledige seter her, sa vi.

- Alle stolene blir opptatt på Otta, sa billettøren, og blåste i barten, som forresten var en imponerende autoritær mustasj.

- Men kan vi ikke sitte i spisevognen?

- Nei. Spisevognen er for våre betalende passasjerer.

- Men vi vil gjerne betale, sa vi.

- Ja, men toget er fullt, sa billettøren.

- Kan vi ikke sitte i gangen? spurte vi.

- Nei. Dette er et Signatur-tog. Her driver vi ikke med slikt.

MIN VENN OG JEG gikk likevel ikke av toget på Otta. Vi ble sittende der vi satt. Det kom ganske mange nye passasjerer på toget, men ikke nok til å fylle alle de ledige plassene. Ingen gjorde krav på stolene vi satt i.

Etter en liten stund kom billettøren igjen.

- Er dere her ennå? spurte han, denne gangen rasende sint.

- Ja, svarte vi.

- Er det ingen som har gjort krav på stolene dere sitter i?

- Nei, svarte vi.

- Da blir det 494 kroner, sa billettøren.

Min venn, som er student, fikk studentrabatt. Han betalte 444 kroner.

Artikkelforfatteren er reportasjelederi Dagbladet FREDAG