DIGGER KØL: Donald Trump har vært klar i sin støtte til kullindustrien, noe som utvilsomt hjalp ham til valgseire i kullstatene Ohio og Pennsylvania, der dette bildet er fra. Foto: AFP PHOTO / DOMINICK REUTER
DIGGER KØL: Donald Trump har vært klar i sin støtte til kullindustrien, noe som utvilsomt hjalp ham til valgseire i kullstatene Ohio og Pennsylvania, der dette bildet er fra. Foto: AFP PHOTO / DOMINICK REUTERVis mer

Togradersmålet kan overleve president Trump

Håpet for klimaet ligger i at passivitet på føderalt nivå motsvares av aktivitet i delstatene.

Meninger

Valget av Donald Trump som president i USA sender sjokkbølger gjennom verden. Det er umulig å si sikkert hvilken politikk han vil føre, ettersom han i valgkampen knapt har fremmet noen koherente politiske forslag. Valget kan likevel utvilsomt få store konsekvenser for USA og resten av verden, ikke minst i kampen mot klimaendringene.

Togradersmålet er allerede svært krevende å nå. Selv små forsinkelser kan føre til at de totale utslippene blir for høye. Trumps valgseier har betydning både for det internasjonale klimasamarbeidet og for USAs innenlandske klimapolitikk. Begge deler er viktig, og jeg skal begynne med det internasjonale.

Det store gjennombruddet i internasjonal klimapolitikk kom i fjor, da verdens land ble enige om Paris-avtalen. Avtalen har allerede blitt ratifisert av over 100 land, og har trådt i kraft takket være den rekordraske ratifiseringsprosessen. Derfor kan heldigvis ikke Trump true avtalens eksistens, selv om han har lovet at den skal «kanselleres».

Trump kan trekke USA fra avtalen, men det er en vanskelig prosess. Avtalen regulerer hvordan land kan trekke seg ut i Art. 28. Den fastslår at man tidligst kan varsle at man trekker seg fra avtalen tre år etter ikrafttredelsen, og at varselet får virkning ett år senere. Det betyr at USA tidligst kan trekke seg ut av avtalen i november 2020, rett før Trump eventuelt stiller til gjenvalg. Dersom han velger denne veien vil han dermed være bundet av avtalen hele hans første presidentperiode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen mulighet er å trekke seg fra hele FNs klimakonvensjon, som er traktaten fra 1992 som Paris-avtalen er vedtatt under. Det tar kun ett år, men er samtidig et mye mer dramatisk skritt. Det vil melde USA helt ut av alt internasjonalt klimasamarbeid. Selv ikke Bush-administrasjonen, som var særdeles lite interessert i klimaendringene, vurderte det. Det er åpenbart i USAs interesse å være del av klimakonvensjonen, fordi kravet om enstemmighet i beslutninger gjør at landet da kan beskytte seg mot tiltak det ikke ønsker. Hvis USA melder seg ut, vil det kunne åpne for mottiltak fra resten av verden, for eksempel i form av karbontoll på varer fra USA. Om Trump likevel skulle ønske å melde USA ut av Klimakonvensjonen, er ikke det åpenbart at det er like lett som å trekke seg kun fra Paris-avtalen. Mens Paris-avtalen ble utformet i tråd med Obama-administrasjonens behov for å unngå en ratifisering i Senatet, så er Klimakonvensjonen en traktat som Senatet har ratifisert. Å trekke USA ut av konvensjonen uten å gå til Senatet, kan derfor være politisk vanskelig for Trump, selv om det finnes presedens for at en president trekker USA ut av Senat-ratifiserte traktater.

Et mer sannsynlig utfall enn at Trump trekker USA ut av det internasjonale klimaavtalene, er at de blir værende, men nekter å oppfylle sitt ansvar. Som jeg har beskrevet i et notat for Civita, er virkemåten til Paris-avtalen at land selv skal utforme sine egne utslippsforpliktelser og melde disse inn til FN. For at et system med frivillige nasjonale forpliktelser skal fungere, er man helt avhengig av at de fører til en positiv spiral. Ved at man ser at andre land påtar seg forpliktelser og oppfyller disse, kan alle land bli mer sikre på at de i fremtiden kan øke sine forpliktelser uten at det betyr at hjemlig industri blir utkonkurrert. At stadig flere land blir stadig mer ambisiøse i sin klimapolitikk gir også et tydelig signal til markedsaktører om hvilke teknologier man bør og ikke bør satse på. Når det gjør at klimavennlige løsninger blir billigere, blir det også lettere å være klimavennlig. Det er langt fra sikkert at en slik positiv spiral vil være nok til å nå togradersmålet, for ikke å snakke om 1,5-gradersmålet, men det er hvert fall et håp om det.

Med Trump som president er det vanskelig å se for seg at spiralen blir særlig positiv. I 2018 skal det finne sted en «fasilitativ dialog» i klimaforhandlingene om fremskrittene mot å nå de globale klimamålene. Fasilitativ dialog er vel omtrent det siste man forbinder med The Donald etter valgkampen vi akkurat har vært vitne til. Deretter skal land innen 2020 melde inn nye klimaforpliktelser. Heldigvis er det for USA, i motsetning til for Norge og andre land som har en forpliktelse som varer til 2030, ikke noe absolutt krav om at en ny klimaforpliktelse skal sendes inn i 2020. Det er heldig, fordi det gjør at man unngår å måtte forholde seg til at USA bryter et klart krav. Verdens klima har behov for at også USA strammer inn sin klimapolitikk, men kan tåle å vente på at Trump forhåpentligvis taper valget i 2020.

Uansett om en Trump-administrasjon formelt bryter forpliktelser i avtalen eller ikke, vil administrasjonen hans forsure det internasjonale samarbeidet. En av Obamas største suksesser er hans omfattende klimadiplomati. Spesielt det bilaterale diplomatiet med Kina om klimaspørsmål har vært viktig. Det vil med all sannsynlighet ta slutt nå. Samtidig er det viktig å ikke overdramatisere. Paris-avtalen er på plass, de fleste store utslippsland viser en reell vilje til å begrense utslipp, og klimaforhandlingene vil gå sin vante gang som de også gjorde da Bush var president. Likevel er det åpenbart skadelig at landet med verdens nest største utslipp reduserer sin innsats, ikke minst fordi det kan gi en unnskyldning til andre land som vil slippe unna.

Det er så godt som sikkert at Trump som president vil undergrave troverdigheten i USAs klimaforpliktelser. Kjernen i Obamas klimapolitikk er Clean Power Plan, hvor en lov som opprinnelig ble vedtatt for å bekjempe smog, brukes som brekkstang for å tvinge delstatene til å iverksette tiltak som reduserer utslippene fra kraftsektoren. Disse utslippsreduksjonene er helt nødvendige for at USA skal nå sin forpliktelse om utslippsreduksjoner på 26 til 28 prosent innen 2025. Den viktigste måten utslippene vil gå ned på, er ved at delstatene faser ut kullkraftverk.

Trump har under valgkampen raljert med denne politikken, som han og andre republikanere kaller Obamas «War on Coal». Trumps løfter om å bringe tilbake jobber i kullutvinning er en av grunnene til hans sterke appell blant arbeiderklassevelgere i blant annet vestlige Pennsylvania og Ohio. Disse to statene var avgjørende valgseieren, og det er lite trolig at han vil videreføre tiltak som er negative for kulldrift. Også andre klimasaker kan snu med Trump ved roret. Han har blant annet lovet å reversere Obamas nei til bygging av den kontroversielle oljerørledningen Keystone XL. Denne rørledningen skal frakte canadisk olje fra oljesand til det amerikanske markedet. Selv om den direkte innvirkningen på klimaet av denne beslutningen er beskjeden, har den fått en symbolsk plass i amerikansk klimadebatt på linje med Lofoten og Vesterålen i Norge. Trump kan forventes å være mer villig til å åpne for ny olje- og gassutvinning i USA enn Obama har vært. Obama har vedtatt krav som skal begrense metanutslipp fra gassutvinning. Det har stor betydning for USAs klimautslipp. Også det kan Trump tenkes å reversere for å tekkes olje- og gasslobbyen. Hvilken politikk Trump vil føre når det gjelder støtte til fornybar energi er uklart.

Fordi klimaproblemet er globalt og USA har verdens nest høyeste utslipp, angår politikken som føres internt i USA for å redusere utslippene resten av verden direkte, på en måte som ikke er tilfelle for annen amerikansk innenrikspolitikk. Håpet for klimaet ligger i at passivitet på føderalt nivå motsvares av aktivitet i delstatene. California har sammen med flere delstater i Canada allerede på plass et omfattende kvotehandelssystem. Flere stater i nordøst har et lignende, men mindre vellykket system. Hvis delstatene er seg sitt ansvar bevisst og teknologiutviklingen fortsetter i dagens tempo for utslippsfrie løsninger, kan togradersmålet overleve president Donald J Trump.