Togtitting

Det er morsomt å være med på leken i «Source Code». En stund.

FILM: Uttrykket «in medias res», «i tingenes midte», refererer til det å åpne en fortelling midt i en situasjon, mens noe er i ferd med å skje, og overlate til leseren å orientere seg om akkurat hva som hender underveis.

For piloten Colter Stevens (Jake Gyllenhaal) er det noe han må forholde seg til på mer konkret vis. Han våkner opp på et tog, i klær som ikke er hans, overfor en henrivende kvinne (Michelle Monaghan) som kaller ham ved et navn han ikke kjenner igjen. Så må han jobbe utfra dette. Snart går toget opp i flammer, og Jake og vi innlemmes i hemmeligheten: Forsvaret har en ny teknologi som lar dem transportere vår helt inn i kroppen på et annet menneske i de åtte siste minuttene av dennes liv. Colters oppdrag er å finne ut hva som skjedde på toget og avverge neste katastrofe.

Fantastiske premisser
Det er mange fortellinger som «Source Code», særlig på film, som konstruerer sine egne fantastiske premisser og krysser fingrene for at publikum velger og klarer å akseptere en verden med et helt nytt og ofte komplett usannsynlig sett regler for til gjengjeld å få gleden av å bli underholdt. Langt fra alle lykkes, for å si det pent. «Source Code» er såpass medrivende i oppbygningen av sin egen intrige at det noe snurrige påfunnet med de åtte minuttene lett godtas. Enn så lenge.

Kriminalmysterium
For det er snedig gjort, dette: Stadig sendes Colter, og seeren, tilbake til toget, stadig legger han, og vi, merke til nye detaljer, passasjerer som oppfører seg mistenkelig. «Source Code» har et element av godt gammeldags kriminalmysterium, men med tikkende klokke, ettersom Colter må rekke å trekke sine konklusjoner før bomben går av. For det gjør den jo. Igjen og igjen.

Sviktende logikk
Denne stigende formkurven holder filmen til omtrent midtveis. Da snur det. Trettheten setter inn. Togturene begynner å bli likegyldige. Og etter et friskt klimaks ledes vi inn i en slutt som oppleves som intet mindre enn opprørende i måten den lar tykke løse tråder henge og slenge og ber seeren godta akkurat én uhyrlighet for mye.

Spoileretikette forbyr meg å røpe mer, men jeg kan si såpass at logikken her innebærer at noe helt uakseptabelt skjer uten at noen ser ut til å tenke synderlig over det, og at dette må til for at filmen skal gå opp slik produsenten vil — selv om det ville være langt bedre måter. «Source Code» er lenge en kjapp, smart, usentimental og litt glatt actionfilm. Det burde den fått lov å være helt til siste sukk.