KRITIKK: Asle Toje mottar kritikk for fremheving av forfatteren Raspail.  Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
KRITIKK: Asle Toje mottar kritikk for fremheving av forfatteren Raspail.  Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Flyktningkrisen og Raspail

Toje i farlig farvann

Asle Toje kaller «De helliges leir» for et kikkeglass inn i en side av flyktningdebatten. Kan det være at kikkeglasset ikke er et vindu for Toje, men et speil?

Meninger
Båtflyktninger utenfor den greske øya Kos i 2015.   Foto: Jonathan Brady / NTB Scanpix Vis mer

Det er snart gått to år siden flyktningkrisen eskalerte utover sommeren 2015. Mens Frontex registrerte 280 000 illegale innreiser til EU i 2014, steg tallet til massive 1,8 millioner i løpet av 2015. Strømmen av mennesker som prøver å seg inn i Europa uten gyldig Schengen-visum har langt fra stanset opp, men den akutte humanitære og politiske krisen i forfjor lot seg løse, først og fremst takket være Tyskland og Angela Merkels håndtering.

Ikke alle heiet på Merkel høsten 2015. «Mens alle synes enige om at Europa ikke kan være verdens livbåt, har Europas beslutningstagere så langt fulgt sine humanitære impulser, vel vitende om at det påfølgende innsiget vil overstige evnen til å ta dem imot», skrev Asle Toje i en artikkel publisert på Minerva 26.10.15.

Temaet var De helliges leir av den franske forfatteren Jean Raspail, en obskur, dystopisk roman fra 1973 der velmenende politikere uten handlekraft lar Europa oversvømmes av fattige, møkkete båtflyktninger fra India.

Ikke bare settingen med de overfylte båtene, men også romanens politikere hadde slående likheter med nåtiden, mente Toje: Boken var rik på ledere som offentlig hevdet «wir scaffen das», men som bak lukkede dører hvinte «vi har mistet kontrollen».

Men ingenting tyder på at Merkel hvinte bak lukkede dører den høsten, og «wir schaffen das» var nøye gjennomtenkt, både praktisk og moralsk. Per i dag virker det som absorberingen av én million nye borgere går ganske bra for Tyskland; kanskje for bra for dem som ropte høyest om de fatale konsekvensene av ukontrollert masseinnvandring. Det er nemlig grenser for hvor godt eliten kan skjule sannheten for sitt folk, og det er vanskelig å forestille seg dagens oppslutning om Merkel uten en opplevelse blant vanlige folk av at det tyske samfunnet fungerer normalt.

I april 2015 advarte Toje (Dagens Næringsliv 29.04.) mot norsk medvirkning i redningsaksjoner for skipbrudne migranter, både fordi det «utfordrer selve samfunnskontrakten», og fordi hjelpen kunne føre til at enda flere omkom. Eller kanskje det er feil å si at han advarte; han påpekte egentlig bare at det tenkes sånn om Norge «i mange land». Også her hadde Toje De helliges leir som utgangspunkt, og i tillegg til Minerva-artikkelen anmeldte han Raspails bok for danske Weekendavisen. Og han skrev en lengre engelsk versjon av samme tekst for tidsskriftet The American Interest høsten 2016.

Om noen måtte mene at dette ser ut som promotering, hevder Toje at bokens tema og innfallsvinkel har gjort den til «et av flyktningkrisens litterære referansepunkter».

Når Marius Wulfsberg i Dagbladet 5. mai i år syrlig kommenterer at Toje tyr til samme bok som Steve Bannon og Marine Le Pen for å forstå flyktningkrisen, blir Toje dypt fornærmet. Han har jo understreket at boken er rasistisk, og han har ikke hevdet at boken er en bra innfallsvinkel til å forstå flyktningkrisen. «Den er et kikkeglass inn i en side av debatten», heter det nå. Spørsmålet er om dette er en liten, men viktig presisering, slik Toje skriver, eller om det helst er et forsøk på en brå manøvrering ut av farlig farvann.

Det holder nemlig ikke å ta avstand fra det rasistiske språket og påpeke reaksjonære trekk ved forfatteren for å distansere seg fra De helliges leir når man i samme åndedrag fastslår bokens relevans i dagens kontekst, ikke minst når man selv har levert flere bidrag til en fornyet interesse for boken. Kaster man i stedet et blikk på den opprinnelige franske konteksten for De helliges leir, faller nemlig analogien til dagens migrasjonsproblematikk fort fra hverandre.

Hvis man stiller kritiske spørsmål ved Raspails forståelse av fransk kultur og politikk etter tapet av Algerie og studentopprøret i 1968, smuldrer allegorien til 2015 opp, og man sitter igjen med noen pussige, men i bunn og grunn uinteressante likheter mellom da og nå, omtrent som hvis man leser Nostradamus’ kryptiske 1500-tallsvers og finner igjen Hitler, World Trade Center eller innsettelsen av Trump.

Ser man på Jean Raspails mange fornyede varianter av spådommene fra 1973, blir tidspunktet for Europas undergang stadig flyttet lenger ut i fremtiden. Vil Frankrike fortsatt være fransk om 30 år fra nå, spurte Raspail retorisk i Le Figaro Magazine høsten 1985.

Med på laget hadde han en demograf som kunne avsløre tallene myndighetene ikke vil at du skal se. Franske verdier, kultur og identitet vil ikke tåle presset fra de fremmede kvinnenes skyhøye fødselsrater.

Eurabia kommer; om 30 år fra nå er det slutt. Man hører ekkoet fra et mye gjengitt, men aldri verifisert utsagn fra Houari Boumedienne, Algeries andre president, angivelig fra en FN-tale i 1974: Seieren ligger i våre kvinners livmor.

I 2011 står Europa fortsatt, og Raspail fremskriver en ny dato. I et intervju publisert på det danske innvandringsfiendtlige nettstedet Snaphanen er 2045 blitt det foreløpig siste skjebneåret, tidspunktet da demografien vil vippe i inntrengernes favør.

Hva så med rasismen hos Raspail, spiller det egentlig noen rolle at Toje og den norske utgiveren Hans Rustad (Document Forlag) skiller lag på dette punktet? Den franske forfatteren er, som også Toje ser, en ekte reaksjonær romantiker og antimodernist.

Samtidig står Raspail i en tydelig spenning mellom det gamle, biologiske rasesynet og en ny, modifisert rasisme begrunnet i kultur. Begrepet etnopluralisme som ble utviklet av «det nye franske høyre», var med på å legge grunnlaget for Nasjonal Fronts gjennombrudd på begynnelsen av 80-tallet og er blitt en viktig ingrediens for hele den radikale høyrebevegelsen i Europa.

Etnopluralismen bygger på forestillingen om nasjonen som en kollektiv, organisk enhet og forfekter en adskillelsens politikk, en tankegang man gjenfinne i De helliges leir og som Raspail utbroderer videre i senere forord, artikler og intervjuer. Den ene nasjonale kulturen er ikke nødvendigvis noe bedre enn den andre, men prøver man å blande dem, går det ikke bra. Derfor må nasjonene dyrke sin egenart, hvis ikke forfaller de, og da ligger veien åpen for de fremmede.

I et forsøk på å relativisere rasismen i De helliges leir, holder Toje opp en annen bok som eksempel på «omvendt rasisme»; svart hat mot hvite – Frantz Fanons Jordens fordømte fra 1961. «Hos Fanon er det hvite mennesker som kollektivt tillegges negative egenskaper på basis av hudfarge», påstår Toje.

Hvor kan han ha kommet fram til denne høyst spesielle lesningen av Fanons essay om kolonisystemets struktur og psykologi? På høyreekstreme amerikanske nettsider sirkulerer i alle fall en artikkel fra 1975 som hyller Jean Raspail som en etterlengtet motstemme til neger-kommunisten Fanon, utgitt i USA på et jødisk forlag, say no more.

Det virker logisk at Hans Rustad fra sitt åpent høyreradikale ståsted avviser at Raspails kultursjåvinisme er rasistisk, mens den mer forsiktige Toje gjør et nummer av sin distanse til den gammeldagse, biologiske rasismen i De helliges leir.

Om man ser bort fra bommerten med Fanon, er Tojes problem fortsatt at hele budskapet til Raspail hviler på at leseren ser flyktningene som en trussel, uavhengig av hudfarge. De trenger ikke være brune, men de må være usiviliserte og helt forskjellige fra oss, og de må utgjøre en kompakt masse, en sverm.

Ser man derimot dagens migranter over Middelhavet som individer på jakt etter et bedre liv, med evner og vilje til å tilpasse seg et nytt samfunn, så finner man ingen allegorier eller profetier mellom permene i De helliges leir, bare misantropi og fremmedfrykt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook