Tøjner øyner kunsten

- Maleriet vil overleve, fordi det beskjeftiger seg med noe som kommer igjen i våre liv. Jeg ser malerens bilde som et sted hvor du anspores til erindring.

Poul Erik Tøjner - kulturredaktør og kunstkritiker i danske Weekendavisen - vil ikke være skråsikker, men det meste av hans nye bok, «Verdenskunst», gjennomstrømmes av en visuelt fundert visshet om den fortsatte gyldigheten av det maleriske mediets bæreevne. Boka er nå ikledd norsk språkdrakt av Jan E. Hansen, og foreligger som første utgivelse fra det nystartete Geelmuyden.Kiese Forlag. Uten å være kunsthistoriker - eller kanskje nettopp derfor - skriver Tøjner seg levende og lesverdig inn i et galleri av bilder fra venezianeren Tizian til franske Yves Klein. Fellesnevneren ligger i hans evne til å avsette i ord en privat synsopplevelse slik at den avleirer seg i teksten, og gir grobunn for at en større offentlighet finner næring til å se gjennom ordene.

Det umiddelbare

- Det gjelder alltid å bli stående ved din umiddelbare opplevelse av kunsten. Man må imidlertid gå videre fra den sanseligheten som verket slår an, og søke en inngang som via viten kan resultere i et tettere samspill med det. Det er en metode uten faste regler, og jeg håper selv på smitteeffekten av ordenes åpne omgang med kunsten. Opprinnelig var tanken å bruke «Se selv!» som tittel, men den pekte for pedagogisk.

- Noen vil kanskje se en polemisk adresse i tittelen du har valgt, ettersom boka konsentrerer seg om europeiske kunstneres bilder i denne globaliseringens tid.

- Globalisering innebærer mer informasjon, men en vrimmel av viten betyr ikke nødvendigvis økt forståelse av annen kunst. Det så man allerede i Picassos metode for å utnytte formale sider hos afrikanske masker som inngang til kubismen. Den polemikken som ligger unevnt i tekstene har adresse til det jeg kaller «forbeholdenes tidsalder», hvor kunstskribenter i redsel for ikke å være politisk korrekt begynner sine bøker med 30 siders oppramsing av det de ikke skriver om. Jeg søker heller et synets ståsted, hvor det går an å vise en naivitet uten forbehold.

Kierkegaard

Her skal det bare innskytes at begrepet «naiv» bør settes i mer enn tydelige anførselstegn når det gjelder Tøjner, som både kan vise til en licentiat-avhandling om Søren Kierkegaard og flere bøker med emner fra estetikk og kunst. Nå ligger en monografi om den danske kunstneren Per Kirkeby på beddingen.

- Du sanser et malerisk mangfold som fra et arktisk landskap i et erme på et sensuelt Tizian-portrett, og forflytter deg uanstrengt mellom Vermeers kvinnelige aktører til «Kvinnen i tre stadier» av Munch. Du faller for «de små humane fotnotene» hos Strindberg, mens framstillingen av den historiske dramatikken knyttet til 1800-tallsromantikeren Caspar David Friedrich blir konsentrert til stikkord som «Problemet er Hitler og Hollywood».

- Jeg skriver for å framkalle de store linjer ut fra de små ting, og tror - ja, vet - at teksten når en leserkrets som evner å følge de verbale veimerkene inn og ut av bildet. Likevel er jeg kritisk til dagens betoning av den konteksten som bildene framtrer i, fordi den kan gjøre kunst til en entydig del av vår kunnskapskultur.

Kunstnerskap

- Du søker kunstnerskap framfor kunstlandskap, og boka behandler kontraster som tyskerne Joseph Beuys og Gerhard Richter. I andre sammenhenger går du inn på norske navn som Per Inge Bjørlo og Olav Christopher Jenssen, som er tilsvarende ulike.

- Det kan man godt si. Hovedsaken er at de eksponerer en billedlig erkjennelse og skaper sansingens stille steder, hvor vi kan øyne sider ved vårt liv som ellers har så lett for å lukke seg til i en oppjaget tid.