Tolk det som du vil

Hvem skal ut? AC/DC som bluegrass? Radiohead som cocktailjazz? Arne Bendiksen-hits på Cuba-tur? Eller Susanna Wallumrød som smyger seg inntil Thin Lizzy og ABBA?

Se for deg en sirkel. Coverlåtsirkelen. Popmusikkens lykkehjul. Merk av den oppriktige coverlåten på klokka 6. Merk av den ironiske coverlåten klokka 11, og den inderlige coverlåten klokka 1. Ta deretter din indre gråblyant og skravér hele feltet mellom ironi og inderlighet.

I denne gråsonen kan hva som helst skje. Her kan, under gitte omstendigheter, skillet mellom tøysebluegrassbandet Hayseed Dixie og vår unge popdekonstruksjonist Susanna Wallumrød viskes ut. Eventuelt reduseres til et spørsmål om smak og behag.


Coverlåter er rundt
oss overalt, hele tida. Gjenbruk er en dyd, idétørke en unnskyldning. En av høstens mestselgende plater er filmmusikken til «Mamma Mia!», hvor ABBA-katalogen radbrekkes etter beste evne.

NRK P3 spiller Ingrid Olavas pianoballadeversjon av Jokkes «Her kommer vinter’n» stadig vekk, den er inne på Hit40-lista for fjerde uke på rad. Til noen «rettroende» fans’ fortvilelse: på diskusjonsforumet på nettstedet Pondus.no ble Ingrid Olava omtalt som «en sånn arty-farty piano-pop-dame, blek og tynn og følsom». Den amerikanske rapperen og sørstatsrockentusiasten Kid Rock er også tungt til stede på P3 og i andre kanaler med sin hybrid av Lynyrd Skynyrds «Sweet Home Alabama» og Warren Zevons «Werewolves Of London».

En sammenstilling som kombinerer det mer tradisjonelle coverlåtfaget med prinsippene fra sampling og den mer moderne nyvinningen mash-up.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En av årets største coverhits i Norge så langt er Hank Williams’ «Lost Highway», opprinnelig skrevet av Leon Payne, i Kurt Nilsen og Willie Nelsons versjon. «Hallelujah»-kameratene, en av de største norske platesuksessene de siste åra, var i det store og hele et coverlåtprosjekt, født ut av Ali Fuentes, Espen Lind, Askil Holm og den samme Kurts på alle mulige måter emosjonelt utfordrende versjon av Leonard Cohens «Hallelujah».

Kurts gjennombruddshit «She’s So High» var en Tal Bachmann-cover. Fuentes slo igjennom med David Grays «Sail Away». Mye kan sies om «Idol»-konseptet i denne sammenhengen. En ting er at «Idol» visket ut det skillet mellom karaoke og tolkning, men - og det er vel først og fremst juryformann Jan Fredrik Karlsens skyld - det vannet også ut et av coverlåtfagets fagreste komplimenter: det å «gjøre låten til sin egen».

Dette er et begrep man kanskje først og fremst forbinder med de virkelig store sangerne eller tolkerne, enten de tar for seg av kontemporære hitlåter eller den kontinuerlig ekspanderende kanonen man gjerne kaller standarder. Folk som Billie Holiday, Elvis, James Carr, Nina Simone, Isaac Hayes, Johnny Cash, Emmylou Harris og Radka Toneff - et svært tilfeldig utvalg av tradisjonsrepresentanter - var eller er den typen sangere som gjerne påkaller klisjeen om at de kunne sunget telefonkatalogen eller 2008-likningen og skapt store musikkopplevelser.

FIKK KJEFT: Ingrid Olavas coverversjon av Jokkes «Her kommer vinter\'n» er populær på P3, og upopulær på Pondus.no. Foto: SCANPIX
FIKK KJEFT: Ingrid Olavas coverversjon av Jokkes «Her kommer vinter\'n» er populær på P3, og upopulær på Pondus.no. Foto: SCANPIX Vis mer

«Å gjøre låten til sin egen» er et begrep også forbeholdt den innledningsvis nevnte gråsonen mellom ironi og inderlighet.

Hvis du vil lage et helt album med akustiske versjoner av AC/DC-låter, så kan det på den ene siden - som på Red House Painters-sanger Mark Kozeleks «What’s Next To The Moon» (2001) - være et tegn på en oppriktighet og kunstnerisk ambisjon som grenser mot det åpenbart pretensiøse.

Kozelek, en av den alternative populærmusikkens mest humørløse skikkelser, hadde neppe tunga langt inni kjaken da han valgte å vie et helt album til AC/DC-låter fra bandets Bon Scott-epoke. Da det amerikanske bluegrassbandet Hayseed Dixie samme år ga ut «A Hillbilly Tribute to AC/DC», gikk derimot ironialarmen for alvor.

Utgangspunkt, ambisjon og intensjon, samt nyanser i gjennomføringen skiller disse to platene. Men prinsippet de benytter seg av er det samme: man tar et knippe sanger, fra samme band eller fra samme sjanger, og presser dem gjennom den samme kverna eller det samme filteret. Samtlige AC/DC-sanger fra «What’s Next To The Moon» høres ut som sørgelige, introspektive kassegitarviser, framført med en innstudert sårhet og nerve.

Samtlige AC/DC-sanger fra «A Hillbilly Tribute to AC/DC», eller den selvforklarende oppfølgeren «Kiss My Grass» for den saks skyld, høres ut som de er spilt inn i fylla av et kompetent bluegrassband ute etter å drive gjøn og ha det moro. Men Kozelek og Hayseed Dixies idémessige konsekventhet og gjennomførte holdning er nøyaktig den samme.

Og nøyaktig den samme som den vår egen Susanna Wallumrød brakte til torgs på sine smygende versjoner av henholdsvis AC/DCs «It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n’Roll)» og Kiss’ «Crazy, Crazy Nights» på sitt 2006-coveralbum «Melody Mountain», forgjengeren til denne ukas Thin Lizzy og ABBA-tolkende «Flower Of Evil».

Wallumrød mener nok først og fremst alvor, men er det et glimt i øyet der? Og når Lucinda Williams, tidvis ypperlig countrylåtskriver og et generelt råskinn av en artist, på sin ferske plate også hiver seg over «It’s A Long Way To The Top», så er det med klampen i bånn, og verken ment ironisk eller pretensiøst: Det er bare Lucinda som planker en fet låt på sitt mest oppriktige vis.


I ironibegrepet ligger
elementer av satire, sarkasme og distanse, og ikke minst at det kreves en grad av innforståtthet hos mottakeren for tonen i budskapet. Vil artisten bryte ned eller skape distanse til en låt som i utgangspunktet står fjernt fra en? Bryter Susanna ned distansen til, eller er det hun som distanserer seg fra AC/DC?

Tolk det som du vil

Det føles kanskje urettferdig å havne i ironibåsen sammen med de hardtslående mash-up-fantastene i Beatallica eller easy listening-grupperinger som Mike Flowers Pops, Richard Cheese & Lounge Against The Machine og våre egne Penthouse Playboys.

Særlig for dem som virkelig måtte ha et oppriktig ønske om å skape en mest mulig autentisk iscenesettelse av for eksempel «Forelska i lærer’n» anno Havana på 50-tallet, slik Hovedøen Social Club - pianisten Sverre Indris Joner med et kompetent kobbel av latinomusikere - gjorde på albumet «Que viva Noruega!» tidligere i år. Men det ikke nødvendig å ta versjonene av «Jeg vil ha en blå ballong» og «Færra til Mexico» mer på alvor enn at man først og fremst anerkjenner det som velspilt tøys og flyktig underholdning.


Alt dette leder oss
fram til en annen aktuell plate, «Hollywood, Mon Amour - 80’s Movie Songs Reinvented», hvor Marc Collin, den ene hjernen i det franske coverlåtprosjektet Nouvelle Vague, med hjelp fra diverse gjestevokalister kjører «Flashdance (What A Feeling)», «Eye Of The Tiger» og 13 andre filmhits gjennom sitt patenterte bossanovafilter.

Nouvelle Vagues to album med new wave-klassikere i bossatakt (bossa nova betyr også «ny bølge») kombinerte kjærlig respektfullhet med konsekvent sjangerfiltrering. Deres versjon av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» fra 2004 skrider elegant over ironi/inderlighet-kløften. De gjør den kanskje ikke til sin egen i begrepets opprinnelige pre-Idol-mening, men de dekonstruerer, rekonstruer og iscenesetter med samme overbevisning som en Elvis eller en Radka, en Stina Nordenstam eller en Cat Power.

Som med all annen moro, er det selvsagt et ikke ubetydelig problem at man i løpet av «Hollywood, Mon Amour» opplever en viss idétørke. That joke isn’t funny anymore. Selv om meningen kanskje ikke var å være morsom i utgangspunktet. Men akkurat det får lytteren tolke som hun vil.

Sven Ove Bakke er musikkansvarlig i Dagbladet.

RADBREKKES: Soundtracket til «Mamma Mia» er årets mestselgende album. Her er Amanda Seyfried.
SANGEREN VS SANGEN: Susanna Wallumrød seiler opp som sin generasjons fremste norske tolker av sanger. Hun begynte med Leonard Bernsteins «Who Am I» og Dolly Partons «Jolene» på debutalbumet «List Of Lights and Buoys» i 2004. Denne uka kommer hennes andre coveralbum «Flower Of Evil», oppfølgeren til «Melody Mountain» fra 2006.