Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tolv års solidaritetsalternativ

LOs ledelse har markert organisasjonens 100-årsjubileum med særlig å feire 7- 8 års solidaritetsalternativ.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Følgende uttalelser fra Yngve Hågensen til et jubileumsbilag til A-pressen er symptomatiske: «Vi gjorde et riktig veivalg for åtte- ni år siden, da vi gikk inn i et nasjonalt samspill for å styrke landets økonomiske helse og sunnhet. Vi ble med på et forpliktende samarbeid mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og myndighetene. (...) Ved starten av dette tiåret greide vi å stoppe en lønns- og prisspiral som stadig skapte usikkerhet i næringslivet og mye uro blant de ansatte. (...)

Over en årrekke fikk vi rekordlav prisstigning, og rentenivået var rimelig lavt. Vi styrket næringslivets konkurranseevne uten å rokke ved en rettferdig fordeling, selv om en del grupper ble hengende noe etter i velstandsutviklingen. Og på ett område opplevde vi nærmest et mirakel: I år etter år greide vi å kombinere en meget lav prisstigning med en stadig synkende arbeidsledighet.»

Med en slik virkelighetsbeskrivelse er det ikke til å undre seg over at Hågensen allerede foran LO-kongressen i 1993 gikk i spissen for å beslutte at organisasjonen ikke skulle få nyskrevet sin historie ved 100-årsjubileet. Det er mer nærliggende å slutte at han foretrakk å satse på den sviktende korttidshukommelse som er særlig typisk for dagens historieløse offentlighet.

Solidaritetsalternativet ble ikke oppfunnet først i 1992. Det har verken hatt til formål å fjerne arbeidsledigheten eller ført til lavere ledighet i praksis.

Den økonomisk-politiske linje som på begynnelsen av 1990-tallet fikk navnet solidaritetsalternativet, ble satt ut i livet fra og med nulloppgjøret i 1987. Som et sentralt ledd i Gro Harlem Brundtlands økonomiske «snuoperasjon» ble den ført videre under lønnsforhandlingene året etter, i 1988, da LO inngikk en avtale (som ikke ble sendt ut til uravstemning) om inntektsstopp i ytterligere to år framover. Statsministeren lovet til gjengjeld å dempe rentestigningen og forebygge vekst i arbeidsledigheten, samt å styrke den sosiale boligbyggingen.

Harlem Brundtlands snuoperasjon besto imidlertid i en økonomisk hestekur som medførte det motsatte av disse løftene:

Rekordhøye renter, enda færre og mindre «sosiale» boliger, gjeldskrise og en massearbeidsledighet som steg fra 1,7 prosent til mellom sju og åtte prosent (180000) våren 1993. Denne utviklingen fikk et ekstra puff framover da Syse-regjeringen - på tampen av sin ettårige levetid høsten 1990 og med full tilslutning fra Arbeiderpartiet - svinebandt krona til en fastkurs i forhold til ecu.

Bare de nye målene som Arbeiderpartiet nå definitivt prioriterte foran, eller rettere sagt på bekostning av den fulle sysselsetting - lav prisvekst og stabil valutakurs - ble oppnådd.

Det var med andre ord ikke noe nytt alternativ som Sysselsettingskommisjonen med Per Kleppe og Yngve Hågensen i spissen utformet i 1992. Kommisjonens innstilling var bare en systematisering og klargjøring av innholdet i den økonomiske innstrammingen som LO hadde levert et sentralt bidrag til med sin moderasjon siden 1987. Kommisjonen sa blant annet åpent fra om at arbeidsledighet måtte bekjempes med arbeidsledighet, det vil si at ledigheten fra nå av ikke måtte tillates å synke under et såkalt likviditetsnivå der arbeidsgiverne begynner å overby hverandre i konkurranse om knapp arbeidskraft.

Det var da heller ikke dette alternativet som snudde de økonomiske konjunkturene fra 1993, men snarere sammenbruddet i EFs fastkurssamarbeid. På grunn av de store økonomiske ulikhetene mellom deltakerland, inviterte dette samarbeidet til en storstilt spekulasjon mot den ene valutaen etter den andre, som ikke lot seg forsvare med de mest skyhøye renter, støttekjøp og økonomisk innstramming med økende ledighet.

Det kan være sårt for Yngve Hågensen og «gutten» Thorbjørn Jagland, men det er illustrerende for virkningen av solidaritetsalternativet (som også innebar og innebærer et strengt norsk fastkursregime) enda en gang å rippe opp i at på Statstjenestemannskartellets årlige konferanse på Gol seint på høsten 1992, advarte Jagland mot enhver løsrivelse av krona fra tilknytningen til ecu. En slik frikopling ville føre til ytterligere spekulasjon mot krona og bringe rentene enda høyere til værs, hevdet han.

Bare få dager etter ble også Gro Harlem Brundtland og Norges Bank - mot sin vilje - tvunget til å oppgi det strenge fastkursregimet. Resultatet ble motsatt av Jaglands spådommer: Raskt synkende renter, det vil si det samme som i dag har fulgt etter Gjedrems mindre kursfaste pengepolitikk enn forgjengeren Storviks - en politikk som Hågensen og Jagland med sitt fortsatte solidaritetsalternativ ikke bare har vært motstandere av også i dag, men som de har villet gjøre enda mindre tøyelig ved å knytte krona til euroen.

Ikke solidaritetsalternativet, men mye mer de internasjonale storspekulantene sto - med sin underminering av EFs fastkurssystem - bak lavere renter og en ny konjunkturoppgang med økende markeder i hele Vest-Europa. Godt hjulpet av stigende oljepriser førte dette til et spesielt sterkt oppsving i Norge, med synkende arbeidsledighet og en etter hvert urovekkende sterk krone.

Da denne utviklingen ble brutt i fjor vår, var det tilsvarende ikke fordi solidaritetsalternativet ble forlatt under tariffoppgjøret, men på grunn av den økonomiske krisen i Asia, fall i oljeprisene og Norges Bank-sjef Storviks renteøkninger, kombinert med Bondevik-regjeringens innstramming i statsbudsjettet. På samme måte ligger Balkan-krigen og en ny økning i oljeprisene til grunn for at norsk økonomi nå igjen er forsterket.

Under den økonomiske oppgangen fra 1993 og fram til våren 1998 hadde LOs praktisering av solidaritetsalternativet derimot en annen virkning, som Hågensen tildekker ved å si at næringslivets konkurranseevne og inntjening ble styrket uten å rokke ved en rettferdig fordeling, bortsett fra at «en del grupper ble hengende etter i velstandsutviklingen».

Solidaritetsalternativet har vært en direkte årsak til en økende økonomisk ulikhet ikke bare ved at «en del grupper» sakket akterut, men ved at andre og mindre grupper ble søkkrike. Det gjaldt ikke bare «lederne», men framfor alt de store aksjeeierne som konsentrerte mer og mer kapital på sine hender. I 1996 disponerte de ti prosent rikeste her i landet tre prosent mer av totalinntektene enn i 1986, mens andelen til de ti prosent fattigste sank. Mens den rikeste tiprosentgruppen mottok femti prosent av alt utbytte i 1986, tok den nitti prosent av hele kaka i 1996.

Denne utviklingen er like lite enestående for Norge som selve solidaritetsalternativet. Den nasjonale arbeidersolidaritet med egne arbeidsgivere som dette alternativet representerer, er praktisert i en rekke vesteuropeiske land helt siden oljekrisa i 1973 utløste en skjerpet konkurranse om verdensmarkedet og en permanent internasjonal massearbeidsledighet. På den europeiske metallarbeiderføderasjonens konferanse i Frankfurt i desember 1998 kunne lederne i det tyske fagforbundet IG Metall oppsummere at i Tyskland hadde lønnsmoderasjonen snarere ført til økning enn reduksjon i arbeidsledigheten, samtidig som arbeidernes andel av verdiproduksjonen hadde sunket fra 74,4 prosent på 1970-tallet til 69,9 på 1990-tallet. De foreslo derfor at de ulike lands arbeidere skulle slutte å konkurrere hverandre i hjel i solidaritet med sine respektive arbeidsgivere, og i stedet vise solidaritet med hverandre over landegrensene ved å gå sammen om i alle land å kreve tarifftillegg (enten i form av økt kjøpekraft, kortere arbeidstid eller etterutdanning) som minst tilsvarte prisstigningen og produktivitetsveksten.

På konferansen var det en representant som utmerket seg ved ikke å ville være med på denne eneste effektive strategien som arbeidsfolk kan stille opp mot dagens stadig mer politisk og økonomisk mektige transnasjonale selskaper. Det var Fellesforbundets Kjell Bjørndalen, som heller ville holde fast på solidaritetsalternativet. Det var et standpunkt verdig et oljesmurt norsk arbeideraristokrati.