Tom Martinsen er død

Døde natt til i dag etter langvarig kamp mot kreftsykdommen.

Søndag for en uke siden besøkte Tom Martinsen øya Tjøme for siste gang. Kona Gry, som Tom alltid bare kalte for Gry\'ern, kjørte fra Oslo ut til Verdens Ende, så langt bilveien rekker. Fra bilen kikket Tom for siste gang utover det landskapet han var så inderlig glad i. Vårsola flimret over bølgekruset omkring de runde steinformasjonene som strekker seg ut mot havet og evigheten.

Ikke noe sted på jorda var Tom mer hjemme enn akkurat her i sine barndomstrakter. Han kjente hver stein og hver buktning i strandlinja. Her hadde han med fotoapparatet forsøkt å fravriste naturen dens hemmeligheter. Han hadde som ingen annen fotografert steiner og vann, strå og løv. Natt til i dag tok Tom farvel med alt sammen, etter å ha slåss innbitt mot kreftsykdommen i snart tre år.

VI SOM HAR fulgt Tom den siste tida, er slått av den enestående roen han har vist i møtet med sin skjebne. Ingen har hørt Tom klage eller ynke seg, verken over sykdommen eller den til tider svært smertefulle behandlingen. Han kunne slå fast at han hadde smerter, men aldri på en måte som røpte selvmedlidenhet. Snarere tvert imot; inntil det siste var samtalene med Tom preget av humor og latter, selv om det kunne være vondt å le.

Tom var et menneske som utstrålte en nesten eksplosiv glede over livet. Å reise på reportasje med Tom ute i verden var et privilegium. Selv om han som pressefotograf rundt på kloden hadde sett mer av lidelse enn de fleste, lot han seg aldri overmanne av mørke og depresjon. Tom hyllet livet - ikke bare som medmenneske og kollega, men også som kunstner.

TOMS LIVSPROSJEKT var tosidig. Som pressefotograf i Dagbladet fra tidlig på 1970-tallet har Tom tatt bilder av nær sagt alt mellom himmel og jord. Samtidig har han arbeidet møysommelig og kresent med sine egne bilder, ikke minst under lange reiser alene gjennom det amerikanske Midt-Vesten og på ekspedisjoner i Vestfold-naturen på Tjøme og Nøtterø. Det var som om den mangfoldige livserfaringen yrket ga ham, ble forvandlet til visdom og erkjennelse når Tom filtrerte naturen gjennom sine kameraobjektiver. Tom var både yrkesmann og kunstner, men først og fremst det siste.

Tom var utdannet ved Foto och Dokumäntarfilmskolan i Stockholm fra 1968 til 1971 - under sin lærer og guru Christer Strömholm. Siden har han hatt en rekke separatutstillinger og er blitt innkjøpt av Nordens store fotomuseer. Sterkest inntrykk gjorde det makeløse haiku-rommet han i 2003 innredet på sin utstilling i Lillehammer Kunstmuseum, en hel sal der digre naturmotiver hang fra tak til gulv. Dette var Toms visjon av klassisk japansk poesi, slik den kommer til uttrykk for eksempel hos Buson:

Gresset dugges -

vannene stilner.

Og det blir kveld.

TOMS AVSKJED MED leserne sto i dagens avis. I tre utgaver av Magasinet på rad har han fylt sin velkjente spalte «Øyeblikket» med egne bilder. Tekstene til bildene har vært vemodig og sterk lesning. I vissheten om at slutten nærmet seg, har Tom tatt farvel. Tom var åpen mot verden. Han hadde bare venner. Hver gang jeg forlot ham hjemme eller på sykehuset, sa han: «Hils alle.»

«Øyeblikket» ble en institusjon. Her framviste Tom sin leksikalske kunnskap om fotohistorien. Men ikke på noen prangende eller belærende måte. Han valgte med omhu ut bilder tatt av verdens største fotografer - og forsynte dem med en kortfattet, personlig tekst. Dette var Toms haiku-format, hans egen litterære sjanger. Han skrev ikke mye, men han hadde sans for ordet. Da han for noen år siden intervjuet sin læremester Christer Strömholm i Dagbladet, avsluttet Tom artikkelen med to setninger jeg aldri har glemt. De er nesten en konsentrert utgave av hva det vil si å fotografere: «Jeg tar et bilde. I det naturlige lyset.»

LIVET ER KORT, kunsten er langvarig. Toms var glødende opptatt av alle slags uttrykk; litteratur, billedkunst, film, musikk. «It\'s only rock\'n roll,» pleide han å si. Forleden snakket vi om at fredagens konsert med Bob Dylan i Oslo var det første norske Dylan-besøket han gikk glipp av. Jeg ringte til ham under konserten for å la ham høre Dylan synge «All Along the Watchtower». Da tok han ikke lenger telefonen, slik han har gjort det under hele sykdomsforløpet. Han var inne i den siste kampen. Men jeg tror han hørte sangen likevel.

KAMPEN ER OVER: Fotografen Tom Martinsen har vært en markert skikkelse i Dagbladet i 35 år. Natt til i dag døde han etter langvarig kamp mot kreftsykdommen. Tom ble 63 år gammel.