DANDY: Tom Wolfe (1930-2018) i sin hvite dress, fotografert på Manhattan i 2016. Foto: Bebeto Matthews/NTB Scanpix
DANDY: Tom Wolfe (1930-2018) i sin hvite dress, fotografert på Manhattan i 2016. Foto: Bebeto Matthews/NTB ScanpixVis mer

Tom Wolfe fyrte av det språklige kruttet som han kalte nyjournalistikk

Han så at sluskene fra avisene gjorde palassrevolusjon.

Kommentar

Tom Wolfe har alltid sett så ung, nypyntet og gutteaktig ut at man ville trodd han var evig ung. Han døde forleden, 88 år gammel, og dermed forsvinner den siste forfatteren kledt i skreddersydd hvit dress, ofte også med slips, vest, lommeurskjede og hvit borsalino. Tom Wolfe hevdet at han kledte seg slik for å markere sin journalistiske outsiderposisjon i forhold til alle de merkverdige miljøene han rapporterte fra som i det amerikanske sirkuset.

Men han må jo også ha likt å ligne en blanding av Jay Gatsby og Mark Twain, der han spradet omkring på Manhattan. Han ble reporter fordi han drømte om å bli en eventyrer, en cowboy eller en oppdagelsesreisende, som til hest dro ut i ukjent terreng for å utforske en grenseløs klode.

Den journalistiske karrieren gjorde et stort sprang forover da han under arbeidet med en artikkel om spesialbygde biler for magasinet Esquire måtte gi opp å nå deadline. I desperasjon sendte han redaktøren alt han hadde av notater, kladder og transkriberte intervjuer. Redaktøren leste gjennom alt sammen og sendte det deretter rett til setteriet. Artikkelen kom på trykk under tittelen «There Goes (Varoom! Varoom!) That Kandy-Kolored Tangerine-Flake Streamline Baby», som også ble utgangspunktet for hans første samling artikler i 1965. I 1968 kom «The Electric Kool-Aid Acid Test» («Syreprøven», 1995), mesterverket der mannen i dress og slips møter hippie-kulturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wolfe hadde funnet sin metode, som grovt sett innebar å bruke skjønnlitterære virkemidler i sakprosa. Han så at en rekke andre forfattere gjorde det samme, blant dem Truman Capote, Norman Mailer, Joan Didion og Hunter S. Thompson. I 1973 redigerte han sammen med E.W. Johnson antologien «The New Journalism», der han i et forord postulerer at journalistenes tid er inne i litteraturhistorien. Etter å ha spilt rollen som filleproletariatet i det litterære klassesamfunnet i årevis, har sluskene fra pressen gjort revolusjon og tatt i bruk litterære virkemidler som har vært forbeholdt romanforfattere, essayister og lyrikere.

I dette viktige essayet nevner Wolfe fire virkemidler som særlig har vært viktige; autentiske dialoger, sceneskift, detaljeskildring og bytte av synsvinkel. I tillegg alt som kan tenkes av virkemidler fra populærkulturens vidunderlige verden. Mange har påberopt seg å oppfinne dette språklige kruttet opp gjennom åra, også i Norge, men det var Wolfe som kartla terrenget, også med henvisning til forløpere som Dickens, Twain og Hemingway. Vi her hjemme kunne vi lagt til 200 års jubilanten Vinje. Og slengt på Christian Krohg, Sven Elvestad og Arne Hestenes.

Sporene etter Wolfe er synlige overalt, i featuremagasiner og sakprosabøker. I 1987 utga han sin første roman, «Forfengelighetens fyrverkeri». Fantastisk lesning, preget av Wolfes enestående sans for humor. Men det er som journalistisk stifinner han har hatt sin største betydning.