NOBELPRISVINNER: 10. desember 2011 mottok den svenske poeten Tomas Transtromer Nobelprisen i litteratur. Han døde torsdag denne uka, 83 år gammel. Foto: NTB SCANPIX / EPA/HENRIK MONTGOMERY
NOBELPRISVINNER: 10. desember 2011 mottok den svenske poeten Tomas Transtromer Nobelprisen i litteratur. Han døde torsdag denne uka, 83 år gammel. Foto: NTB SCANPIX / EPA/HENRIK MONTGOMERYVis mer

Tomas Tranströmer overbeviste meg om at jeg skulle bruke livet mitt på å skrive dikt

Poeten med de lysende metaforene døde torsdag, 83 år gammel.

Kommentar

Han er et av poesiens helt unike navn, på høyde med de største i sjangerens historie. Han er forfatteren som overbeviste meg om at jeg skulle bruke livet mitt på å skrive dikt.

«Selv et originaldikt utgjør en oversettelse... et forsøk på å virkeliggjøre det opprinnelige diktet. Kjærligheten til poesien og viljen til å gi ord til disse usynlige tekstene beseirer oppfatningen om oversettelsens umulighet», har Tomas Tranströmers sagt om eget oversetterarbeid.

Det er en vel så treffende beskrivelse av hans egen poetiske praksis.

Da han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2011, var det med følgende begrunnelse: «For at han i fortettede, gjennomlyste bilder gir oss ny tilgang til det virkelige».

Poesikjennere jublet jorda rundt. Tranströmers dikt er oversatt til over seksti språk, kommuniserer på tvers av landegrensene og taler til flere generasjoner.

Tranströmer gjestet Bjørnsonfestivalen i Molde i 1999. Han satt i rullestol, preget av hjerneslaget som rammet han åtte år tidligere.

- Han kunne ikke lese selv, det var kona Monica og jeg som leste opp diktene hans. Men han kunne spille på pianoet med en hånd, og det gjorde han. Han hadde en sterk tilstedeværelse som gjorde inntrykk på alle, forteller forfatterkollega og festivalpresident Knut Ødegård om besøket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mitt eget møte med Tranströmer fant sted under samme Bjørnsonfestival. Som budbringer for festivalpresident Ødegård ble jeg sendt med roser og dokumenter til den svenske poetens rom på Alexandra hotell. Der inne satt han ved vinduet og studerte båtene nede på Molde kai. Han hadde naturligvis fått rom med utsikt til havet. Uker senere leste jeg «Östersjöar». Det må ha vært passasjen om glassmanetene som vant meg over og overbeviste meg om at det var poet jeg skulle bli:

«(...)de flyter / rundt som blomster etter en begravelse til sjøs, tar man / dem opp av vannet forsvinner all form hos dem, som når / en ubeskrivelig sannhet løftes ut av stillheten og formuleres / til død gelé, ja de er uoversettelige, de må bli værende i sitt / element.»

Både yngre og eldre har trykket diktene hans til sitt bryst. Fra min egen generasjon har Hanna Bovim Bugge skrevet hovedfagsoppgave om poeten.

- Han makter å si noe om de store mysteriene. Diktene er i et spenn mellom de store eksistensielle spørsmålene og det konkrete, men ikke slik at de hopper fra det ene til det andre. Gjennom å gå inn i de håndgripelige menneskelige erfaringene åpner han større perspektiv, sier Bovim Bugge.

Hun vender stadig tilbake til diktene hans.

- Det oppstår nye forståelser av diktene ved forskjellige faser i livet, nettopp fordi diktene gir så mye gjenklang i det fysisk sanselige. Da jeg hørte at han var død tenkte jeg på diktet Schubertiana. Kanskje fordi det bærer i seg følelsen av at man kan komme hjem et sted. Uansett hvor stor jorda eller eksistensen er, går det an å ha en tilhørighet. Og jeg tenkte på en diktpassasje fra «Snø faller», i den siste boka hans.

Utdraget får du her (oversatt av Jan Erik Vold):

«Begravelsene kommer
oftere og oftere
som veiskiltene
når man nærmer seg en by.»

Pianisten. Psykologen. Poeten. Tranströmers gehør, hans innsikt i menneskelig sjeleliv og billedskapende evner lyser opp et forfatterskap som tilhører verdenslitteraturen.