MENINGSLØST:  Ved å forbruke skaper vi vekst, slik at vi igjen kan øke forbruket. Målet om økonomisk vekst er overordnet andre mål, for en del oppleves denne runddansen som meningsløs og tilværelsen blir vanskelig å forholde seg til.
MENINGSLØST: Ved å forbruke skaper vi vekst, slik at vi igjen kan øke forbruket. Målet om økonomisk vekst er overordnet andre mål, for en del oppleves denne runddansen som meningsløs og tilværelsen blir vanskelig å forholde seg til.Vis mer

Tomhetens runddans

De har skolevesker verdt tusenvis av kroner. Men et økende antall ungdom sliter psykisk og peker på følelsen av meningsløshet for å beskrive plagene sine. Roten til problemet kan vi kanskje finne i vår egen forbrukerkultur.

Meninger

På mandag kunne NRK fortelle om elevene i Sandefjord som har så rådyre skolevesker at de er redde for å legge dem fra seg utenfor butikken. Kristin Oudmayer, fagdirektør i UNICEF, kommenterte saken dagen etter i Dagbladet (3. februar). Oudmayer uttrykker bekymring over statusjaget og kjøpepresset som ungdommene føler på. Det er foreldrene som er problemet, mener hun; det handler om verdiene de formidler når det gjelder hva som er viktig i livet.

Men problemet er også politisk; foreldrene er formidlere av rådende kulturelle og politiske idealer.

Myndighetene oppmuntrer til økt forbruk for å stimulere økonomien. Ved å forbruke skal vi skape vekst - slik at vi kan øke forbruket. Kravene dagens unge skal innfri, er underordnet det overordnede målet om økonomisk vekst: Ta utdannelse slik at du kan produsere økonomiske verdier. Skaff deg en godt betalt jobb slik at du blir en god konsument. Tren og spis sunt slik at du holder deg frisk og kan fortsette å produsere og konsumere. Kjøp siste mote i merkeklær og de aller nyeste tekniske duppedittene for å vise at du er en vellykket forbruker.

Samtidig forteller klimaforskere ungdommene at forbruket deres - selve målet med deres eksistens - ødelegger klimaet og menneskehetens livsgrunnlag. Absurditeten blir total.

Rapporten Ungdata fra forskningssenteret NOVA beskriver en veltilpasset og hjemmekjær ungdomsgenerasjon. Samtidig viser den at ungdommene i økende grad sliter psykisk. Hver tredje norske ungdom føler seg plaget av engstelse og depressive tanker. Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse for 2014 strever også studentene mer psykisk enn tidligere.

Det er selvsagt en rekke måter å forstå en slik utvikling på. Flere, som Oudmayer, har pekt på statusjaget og alle kravene de unge streber etter å oppfylle. De skal lykkes med blant annet utdanning, sosialt liv, trening og utseende. Presset forsterkes gjennom bruk av sosiale medier der de unge i prinsippet alltid er synlige.

Psykolog Sissel Gran nevner følelsen av meningsløshet som noen av de plagede unge beskriver (Morgenbladet 26. september 2014). Hvorfor føler tilsynelatende vellykkede ungdommer at livet er uten mening? Hva handler dette om, og hva forteller det om vår kultur og samtid?

Filosof Bjørn Holgernes kan bidra med et interessant perspektiv. I boken Mot til å leve, som tar for seg Paul Tillichs tenkning, viser han hvordan sentrale trekk ved vår kultur og levemåte kan gjøre oss sårbare for en eksistensiell angst for meningsløshet.

Mennesket streber etter å udødeliggjøre seg, bli akseptert og finne mening ved å tilhøre noe som er større enn det selv. I nyere tid har de fleste identifisert seg med et produksjonsfellesskap som er basert på humanistisk ideologi. Denne humanismen har røtter i renessansens menneskesyn. Mens det stoiske idealet dreide seg om å underkaste seg en kosmisk orden som allerede var fullbyrdet, ble renessansehumanismens ideal å avdekke muligheter for fremskritt og forbedring - i mennesket selv eller omgivelsene. Humanisten tror på mennesket som et selvtilstrekkelig vesen med fornuft og skaperevne som kan sikre økt vekst og fremskritt i både materiell og kulturell forstand.

Ved å engasjere seg i fellesskapets vekstprosjekt - ved å delta i den tekniske produksjonen - kan individet føle seg betydningsfullt og berettiget. Det er slik livet får mening.

Det blir kritisk å opprettholde sin stilling i produksjonen - for å gi livet mening og for å bli akseptert av fellesskapet. De som faller utenfor, regnes som mindreverdige, ofte med skyldfølelse og dårlig samvittighet som resultat.

Psykoterapeuten Irvin D. Yalom bruker begrepet «doing cultures» for å beskrive kulturer hvor en slik levemåte er dominerende. Individet evalueres med utgangspunkt i hva det driver med, ikke hva det er. «Doing cultures» vektlegger målbare prestasjoner ut fra en standard som ligger utenfor det handlende individ. Det er resultatet som teller, både i yrkessammenheng og i ulike prestasjonsorienterte fritidsaktiviteter.

Også dem som er velfungerende og produktive, preges av angsten for ikke å bli akseptert. Uansett hvor vellykket man er, kan situasjonen endre seg. Individet kan bli rammet av sykdom eller økonomiske nedgangstider. Eller presset kan bli for stort, med utmattelse og sammenbrudd som resultat. I et individualistisk og konkurransepreget samfunn er man i tillegg alltid truet av andres suksess.

Fornuften og teknologien som skulle skape en stadig bedre verden, truer paradoksalt nok med å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. En gigantisk klimakrise og absolutt tilintetgjørelse kan bli konsekvensen av menneskehetens higen etter vekst. Tilliten til humanismens meningsinnhold - det selvtilstrekkelige mennesket som med sin fornuft og kreativitet kan skape en bedre fremtid - truer med å bryte sammen.

Dersom individet har forvekslet seg selv med sin funksjon i produksjonsfellesskapet, blir det sårbart for en vanskelig håndterbar angst for meningsløshet. Produksjonen er uten et endelig mål. Målet med produksjonen er produksjonen selv. I dag kan vi se en tilsvarende målløshet i form av konsumpsjon for konsumpsjon. For mennesket som har gjort seg selv til et middel uten et mål, blir spørsmål som «hvorfor?» og «hva er hensikten?» påtrengende.

Hvordan passer så dagens engstelige og deprimerte ungdommer inn i dette bildet? Tillichs tanker kan hjelpe oss å forstå hvordan ungdommer kan være både veltilpassede, engstelige og deprimerte. Mange har snakket om «flink pike»-syndromet. Den flinke piken (eller gutten) drives av sin angst for ikke å bli godtatt. Hun knytter sin verdi som menneske til prestasjonene hun kan vise til innen fellesskapets rammer.

Siden Tillich formulerte sine tanker på 1950-tallet, har bildene tatt stadig mer overhånd. Gjennom Internett og sosiale medier formidles prestasjoner, resultater og vellykkethet. Den flinke piken forveksler seg selv med bildet hun forventes å være. Hun drives av et behov for å være noe i andres øyne, en higen etter anerkjennelse på det bildet hun projiserer av seg selv, i håp om at anerkjennelsen kan berettige hennes eksistens. Er vi med bruken av sosiale medier blitt drevet ett hakk lenger bort fra oss selv fra funksjon til bilde av funksjon?

Som nevnt har flere pekt på angsten knyttet til alle kravene dagens ungdommer skal innfri. Uoppnåelige krav er én ting. Men hvordan blir situasjonen dersom kravene i seg selv mer eller mindre bevisst oppleves som meningsløse?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.