Tomme trivialiteter

Jeg ble ikke beveget av de tragiske hendelsene i amerikanske Elizabeth Evans' debutroman. Grått ønsker å bade i rødt og går til grunne i sin ureflekterte lengsel. Sangen har vært sunget før. Her framføres den ikke i en melodi som får meg til å lytte på nytt.

I «Den blå timen» ender en alminnelig families kamp for å oppfylle den amerikanske drømmen i ruiner. Året er 1959, og Kennedy overtar for Eisenhower. Familien Powell flytter til det arkitekttegnede huset som er litt for stort og dyrt. Tiårige Penny er yngstemann i familien. Som voksen ser hun tilbake på året som forandret familiens liv.

Fortelleren og jeg-personen, Penny, elsker sin familie og kjemper for å forsvare mor Dotty, far Bob og storesøster Nancy. Særlig prøver hun å beskytte sin underdanige og overvektige mor fra det nye nabolagets krav til kunnskap, originalitet og eleganse. Den normale middelklasse møter et sosialt sjikt som i sin selvfølgelighet har et mer avslappet forhold til kjernefamiliens moralnormer. Familien Powell streber i det ytre etter å bli som naboen. Franskkurs, slankepiller og hårbleking tar mye plass i romanen.

Den skjønne kvinnen som lar seg tvinge i kne av den sterke mannen, er reklameidealet som boka refererer, og som gjør familiens tre kvinner til ofre. For en moderne norsk virkelighet blir de latterlige ofre, fordi forfatteren gir kvinnene minimale evner til selvstendige vurderinger. Moren er villig den perfekte hustru som gråtende venter med ødelagt middag når far kommer hjem fire timer for seint med et bredt glis og whiskyånde. Penny tilgir ham hva som helst bare hun får hans anerkjennelse som pen. Det eneste hun vil at han skal si til moren, er at hun er vakrest i verden. Det alene vil gjøre henne lykkelig.

Saliggjørende

Forfatteren ser ut til selv å mene at det er slikt som er saliggjørende for de tre kvinnene. Her er ironi og humør fraværende komponenter. Dette er for meg romanens hovedproblem. Ved siden av kvinnenes kamp for å forbedre sitt utseende, tar beskrivelsene av farens forretninger uforholdsmessig stor plass. Virksomheten beskrives stadig sett fra en ubehjelpelig kvinnes ståsted og er dermed ikke spesielt engasjerende.

Handlingen er fra 60-tallet, og det kan selvsagt være greit å bli minnet om at for ikke altfor lenge siden var det slik en kvinne skulle være. Men romanen framstår ikke som et forsøk på å tegne et tidsbilde som er over.

Når ektemannen har oversett sin kone lenge nok, lar Dotty seg forføre av nabomannen, han med den Cary Grant-aktige måten å være på. Han som er blitt forlatt av sin kone til fordel for en annen mann (noe som sjokkerer familien Powell dypt - en kvinne som forlater sin mann! Hadde det da enda vært omvendt...) Dotty oppnår den ære å erstatte hans kone, som har rykte på seg for å være den vakreste gasellen i verden, og som de tre kvinnene higer etter å likne. Nærmere drømmen kan man kanskje ikke komme?

Rett kjøl

Men det er klart, slikt straffer seg. Forfatteren lar straks mor Dotty kjøre inn i et tre, slik at den amerikanske middelklassedrømmen kan komme på rett kjøl igjen. Mens Cary Grant i mandig raseri sender sin yndlingsstatue igjennom vinduet, flytter restene av familien Powell langt ut på landet.

Fra tid til annen har tonen i «Den blå timen» en umiddelbarhet som er sjarmerende. Beskrivelsene får fram enkelte magiske øyeblikk der barnet observerer de voksnes ubehjelpelige smerte. Men språket og strukturen er i hovedsak på det jevne og kan ikke erstatte fraværet av oppegående innhold. Formuleringene vipper ikke helt over i forslitt hverdagsspråk, men er høyst ordinære. Strukturen og oppbygningen er logisk nok, men kan ikke gi poengene den kraften de mangler.

I enkelte deler av Amerika og kanskje en generasjon eller to tilbake her til lands, vil innholdet i romanen ha en plagsom aktualitet, men i dagens norske samfunn er det noe annerledes. Heldigvis.