Tommelen opp, for hva?

Vi vet ikke hvem som lærte de unge soldatene å torturere sine fanger. Men vi vet hvem som lærte dem å vise sorgløshet når de står overfor enorme lidelser, skriver Naomi Klein.

I 1968

gjennomførte den legendariske amerikanske fagforeningslederen César Chávez en 25 dager lang sultestreik. Mens han nektet seg selv mat, kjempet han for at landbruksarbeiderne skulle få bedre levekår. Slagordet for hans historiske vervekampanje blant jordbruksarbeiderne var «Si se puede!» - «Ja, vi kan!»

For kort tid siden la president George Bush ut på en fire dager lang busstur. Under sine utallige stopp for å spise pannekake-frokost lovpriste han skattereduksjoner og fordømte alle som hevder at amerikanske arbeidere trenger beskyttelse i den globale økonomien. Hans kamprop for markedskreftenes frie spill? «Ja, Amerika kan!»

Ekkoet var trolig tilsiktet. Presidenten har et så desperat behov for å vinne de spansktalende amerikanernes stemmer at han har begynt å rope «Vamos a ganar!» - «Vi skal vinne!» - når han holder valgtaler i Ohio.

Men hovedhensikten med bussturen var selvfølgelig å få oppmerksomheten til de amerikanske velgerne bort fra fengselsskandalen i Irak ved å fokusere på noe langt tryggere: den økte sysselsettingen.

Ifølge en rapport fra det amerikanske arbeidsdepartementet ble 228000 nye arbeidsplasser skapt i april. Kampanje-folkene til Bush har kastet seg over disse tallene for i enda større grad å kunne framstille den demokratiske motkandidaten John Kerry som den mutte New England-pessimisten, som til stadighet gnåler om de dårlige nyhetene.

Bush, derimot, er den staute Texas-optimisten som alltid glimter til med et smil og holder tommelen opp. «Presidenten må sørge for at vi er optimistiske og selvsikre, slik at vi kan skape nye jobber,» forklarte han en håndplukket forsamling i Dubuque i Iowa.

NOEN JOBBER

lar seg imidlertid lettere påvirke av kraften fra en presidents positive tanker enn andre. Mer enn 82 prosent av jobbene som ble skapt i april, var innen servicenæringen, inkludert restaurantbransjen og detaljhandelen. Den største nye arbeidsgiveren var vikarbyråene. I løpet av det siste året har 272000 arbeidsplasser innen fabrikkindustrien gått tapt.

Ikke å undres over at presidentens økonomiske rapport for februar lanserte ideen om å klassifisere hurtigmat-restauranter som fabrikker: «Når en hurtigmat-restaurant for eksempel selger en hamburger, tilbyr den da en «tjeneste», eller «lager» den et produkt fordi den setter sammen flere deler?» spør rapporten.

Men de nye jobbene i USA er ikke bare skapt i hamburgersjapper og vikarbyråer. Mer enn to millioner amerikanere sitter bak lås og slå (på den måten holdes arbeidsledighetsstatistikken nede på et kunstig lavt nivå). Ifølge en rapport fra det amerikanske justisdepartementet har dette ført til at tallet på fangevoktere har økt fra 270317 i 2000 til 476000 i 2002.

Å SE BUSH

vende tommelen opp for så mye økonomisk elendighet, fikk meg til å tenke på et visst bilde fra Irak som har gått verden rundt. Der står soldatene Charles Graner og Lynndie England, det lykkelige paret, bak en stabel av torturerte irakiske fanger, smilende og med tommelen opp. Alt er bare bra, ser det ut til at blikkene deres forteller, bare du ikke ser ned.

Det er også noe annet som knytter den bedrøvelige tilstanden på det amerikanske arbeidsmarkedet til bildene fra Abu Ghraib. Soldatene som er gjort til syndebukker for fengselsskandalen og står tiltalt for overgrep, er ansatte i hurtigmatbransjen, fangevoktere eller oppsagte fabrikkarbeidere - et resultat av den økonomiske politikken. Merittlistene deres er som tatt ut av av det amerikanske arbeidsmarkedsdepartementets aprilrapport.

Her finner vi Sabrina Harman fra Lorton i Virginia, som var assisterende sjef for den lokale pizzarestauranten Papa John's. Her er Graner, som arbeidet som fengselsbetjent hjemme i Pennsylvania. Her er sersjant Ivan Frederick, fangevokter fra Buckingham Correctional Center på landsbygda i Virginia. Før Frederick sluttet seg til det Van Jones, en forkjemper for fangers rettigheter, kaller «USAs gulag-økonomi», hadde han en anstendig jobb på Bausch & Lomb-fabrikken i Mountain Lake i Maryland. Men ifølge New York Times stengte fabrikken og flyttet til Mexico. Dette er bare en av mange arbeidsplasser som har gått tapt etter at den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) ble vedtatt. Beregninger fra det økonomisk-politiske instituttet viser at det i alt dreier seg om nærmere 900000 jobber, de fleste innen fabrikkindustrien.

FRIHANDELEN HAR

formet det amerikanske arbeidsmarkedet som et timeglass. Det finns massevis av jobber på bånn, en god del på toppen, men veldig få i midten. Samtidig er det blitt langt vanskeligere å klatre nedenfra og oppover fordi avgiftene til delstatsuniversitetene har økt med mer enn 50 prosent siden 1990.

Og det er her det amerikanske militæret kommer inn i bildet. Hæren har plassert seg som en bro over den stadig økende kløften mellom USAs fattige og rike ved å tilby penger til høyere utdanning i bytte mot militærtjeneste.

Det fungerte i Lynnie Englands tilfelle, den mest beryktede av de tiltalte fra Abu Ghraib-fengselet. Hun vervet seg til militærpoliti-kompani 372 for å finansiere sine collegestudier. Håpet var å bytte ut jobben ved kyllingfabrikken med en karriere som meteorolog. «Jeg visste ingenting om militæret bortsett fra at de skulle betale studiene mine. Så jeg meldte meg til tjeneste,» sa Londons kollega Sabrina Harman til Washington Post.

At soldatene som er innblandet i fengselsskandalen er fattige, gjør dem verken mer eller mindre skyldige. Men jo mer vi lærer om dem, desto klarere ser vi at det nettopp var mangelen på gode jobber og sosial likhet i USA, som brakte dem til Irak i første omgang.

TIL TROSS FOR

George Bush' forsøk på å bruke økonomien for å avlede oppmerksomheten fra Irak, til tross for forsøket på å isolere soldatene som uamerikanske avvikere, så er disse soldatene barna Bush sviktet, på flukt fra dårlig betalte jobber, stengte fabrikker og altfor dyre studier. De er også hans barn på en annen måte: ved stadig å vende tommelen opp, tilsynelatende uberørt av den katastrofen som ligger ved deres føtter.

Bush og hans team er overbevist om at de amerikanske velgerne vil ha en positiv president. De har lært å bruke optimismen som et offensivt våpen. Uansett hvor alvorlig krisen er, har de konsekvent vendt tommelen opp foran øynene på en hel verden.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld? «Han gjør en fantastisk jobb», ifølge sjefoptimisten. Oppdraget i Irak? «Vi gjør framskritt, vær du sikker», sa Bush til pressen ett år etter den katastrofale «oppdrag utført»-talen. Og det amerikanske arbeidsmarkedet som har kastet så mange ut i fattigdom? «Ja, Amerika kan!»

VI VET ENNÅ IKKE

hvem som lærte disse unge soldatene å torturere sine fanger. Men vi vet hvem som lærte dem å vise sorgløshet når de står overfor enorme lidelser - den lærdommen har de fått fra øverste hold.

© New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie