TAPEREN: Angela Merkels parti tapte over åtte prosent i forhold til forrige valg. Likevel kunne hun i dag la seg feire som valgets vinner. Men nå bryter kampen løs om regjeringssamarbeid og viktige posisjoner. Foto: Fabrizio Bensch/Reuters
TAPEREN: Angela Merkels parti tapte over åtte prosent i forhold til forrige valg. Likevel kunne hun i dag la seg feire som valgets vinner. Men nå bryter kampen løs om regjeringssamarbeid og viktige posisjoner. Foto: Fabrizio Bensch/ReutersVis mer

Det tyske valget:

Tømmermennene inntar tysk politikk

Det politiske jordskjelvet var en lenge forutsagt katastrofe. Likevel ble Angela Merkel – og de tyske sosialdemokratene – tatt på senga. Nå gjelder det å berge stumpene.

Kommentar

BERLIN (Dagbladet): Et velgertap på 8,5 prosent var ingen dagligdags ørefik, men snarere de tyske velgernes vink med ei gravemaskin. Heller ikke utfordrerne fra «Alternativ für Deutschland» (AfD) kan ha regnet med en slik suksess. I hvert fall var det tydelig at partiforkvinne Frauke Petri ikke hadde forventet at så mange politiske villmenn skulle bli innvalgt i Forbundsdagen, da hun i morges møtte pressen til det som egentlig skulle ha blitt tidenes største triumf. Hun brukte i stedet pressekonferansen til å erklære at ikke vil hun lande i samme fraksjon som frontkandidatene Alice Weidel og Alexander Gauland. Fembarnsmoren har ikke de siste årene bygd opp dette partiet som basis for høyreekstremister og rabiate rasister. Hun hadde ønsket seg et anstendig, konservativt parti, forklarte Petri, før hun - til sine kollegers overraskelse – reiste seg og gikk.

TAKTIKKEN HANDLER vel om at hun vil danne sin egen gruppe, og forsøke å få med seg så mange AfD-representanter som mulig. Dette kan utvikle seg til en total splittelse og hurtig ende med at to veldig høyreorienterte partier befinner seg i det tyske parlamentet.

SKJØNNHETEN OG UHYRET: Alice Wiedel og Alexander Gauland gratulerer hverandre med valgskredet.
SKJØNNHETEN OG UHYRET: Alice Wiedel og Alexander Gauland gratulerer hverandre med valgskredet. Vis mer

I den kristeligdemokratiske partisentralen ble Angela Merkel i morges mottatt med digre buketter, klappet på ryggen og utropt til valgets store vinner. Men både de som delte ut blomstene - og hun som tok imot dem - gjorde det med ansiktsuttrykk som ikke akkurat minnet om jubel eller stor glede. Selv nøyde Merkel seg med å konstatere at velgerne har gitt henne et par alternative flertallmuligheter og at oppdraget hennes nå er å få sammen en ny koalisjonsregjering. Ja, hun hadde sågar skryt til overs for seg selv og de siste årenes resultater.

VIL IKKE MER: Frauke Petri bygget opp AfD til et masseparti. I dag erklærte Petri at hun ikke vil tilhøre den samme parlamentariske gruppa som spisskandidatene Alice Weidel og Alexander Gauland. Foto: REUTERS/Axel Schmidt
VIL IKKE MER: Frauke Petri bygget opp AfD til et masseparti. I dag erklærte Petri at hun ikke vil tilhøre den samme parlamentariske gruppa som spisskandidatene Alice Weidel og Alexander Gauland. Foto: REUTERS/Axel Schmidt Vis mer

FØRSTE KANDIDAT til samarbeid er selvsagt partneren fram til nå – sosialdemokratene med sine pinlige 20,5 prosent. Men den døra ble hurtig slamret igjen av formann Martin Schulz, som umiddelbart erklærte at SPD ikke lenger står til disposisjon. Gjennom hele valgkampen måtte han bite i seg hånlige beskyldninger om at sosialdemokratene under alle omstendigheter kommer til å søke ny beskyttelse under «mutterns» trygge vinger, og at han selv sikkert ville poppe opp som visekansler i en ny regjering med Merkel som sjef. Nei, freser valgets aller største taper. De siste månedene ble alle sosialdemokratiske kampsaker rappet av Merkel, som grep dem i lufta og gjorde SPds ideer til sine egne. Men nå vil han i opposisjon - og heretter kan kristeligdemokratene regne med skikkelig motstand, varslet Schulz.

SLIKE FORNÆRMELSER kan hurtig komme til å gå ut på dato. For i den andre delen av manesjen, må liberale fritenkere og grønne økostalinister finne minste felles multiplum med sterkt skadeskutte kristeligkonservative i det alternativet som kalles «jamaika-koalisjon». Om denne prosessen skulle falle på gulvet, kan det vel om et par måneders tid tenkes at Martin Schulz har gjenvunnet kontrollen over sine sårede følelser – og dermed lar seg lokke tilbake til Angela Merkels forhandlingsbord.

Lillesøster CSU i Bayern ble også grusomt straffet av sine vanligvis så trofaste velgere. I enkelte områder er partiets tilslutning halvert, og ministerpresident Horst Seehofer må i overskuelig framtid gjøre seg klar til et delstatsvalg. Seehofer har mesteparten av den siste perioden ligget i kontinuerlig strid med Merkel om flyktningpolitikken. Ingen grunn til å tro at han vil nå endre seg på dette området. Süddeutsche Zeitung melder nå at Hors Seehofer av mange holdes personlig ansvarlig for ulykken - og at han i løpet av få dager kommer til å møte krav om umiddelbar avgang.

OGSÅ MERKEL selv kan regne med heftige oppgjør på kammeret. For var det kanskje ikke henne som sommeren 2015 – nærmest uten å konferere regjeringspartnerne – åpnet grensa for hundretusener av flyktninger? Hadde det kanskje vært smartere å – først - høre etter hva folk flest syns om en disposisjon som vil gi ringvirkninger dypt inn i landets framtid? Og var det virkelig nødvendig å stemple alle skeptikere som «pakk» og «avskum», slik flere regjeringsmedlemmer gjorde etter å ha opplevd noen støyende demonstrasjoner i østtyske byer?

Tyskerne har dramatiske måneder foran seg, og nå må Angela Merkel vise at de diplomatiske evnene rekker lengre enn til å stagge en spinnvill Erdogan, rasende Putin eller provoserende Trump. Det som i 12 år har kjennetegnet koalisjonene hennes, er at partnerne etterpå ligger tilbake med knekte vinger og katastrofale velgertall. Verken grønne eller liberalere vil denne gangen gi seg med på en dans der Merkel angir både takt og tone. Kravene deres blir hørbare – men også CDU selv må få plass til å sette sine tydelige fingeravtrykk. Det er med andre ord mange ting som kan gå galt.

UT OVER Å FÅ sammen en handlingsdyktig regjering, blir Merkels flokk nødt til å bruke mye tid framover på å gå i seg selv. Hvordan kunne det skje at gatens parlament plutselig får 96 seter i selve Forbundsdagen? Og hvordan skal denne gruppa behandles i det parlamentariske dagliglivet? Blir det en massiv isfront overfor alle fra AfD, og vil samtlige partier gå sammen om å konsekvent stemme ned alt som kommer av forslag fra den kanten?

I kulissene venter observatørkorpset på den interne dansen om de gode posisjonene og de viktige vervene. Her har høyrepopulister en lang tradisjon i å sette inn kreftene på å bekjempe hverandre. Og blir de ikke dødsfiender i kampen om de gode beina, så finner de alltids noe annet å slåss om.

PÅ DEN ANDRE SIDEN: Det kunne jo tenkes at Alice Weidel og Alexander Gauland greier å ta kontroll over brorparten av de 96 representantene og at den parlamentariske gruppa blir i stand til å levere. I delstaten Sachsen kom AfD inn med resultater som er så friske at partiet om to år kunne ende opp som største kraft i delstatens parlamentet – og dermed få regjeringsmakta og stillingen som ministerpresident. Dette var faktisk et forbundsland som hadde et solid, konservativt flertall da Merkel overtok partiet. Hun må nok på ett eller tidspunkt komme ut – og by på en annen forklaring enn at hun alltid har gjort alt på den riktige måten, men at en del folk ikke er like flinke som henne til å se åpenlyse sammenhenger og å trekke logiske konklusjoner.

Dagens kaos og små og store bikkjeslagsmål var sikkert bare den spede begynnelsen på et politisk sirkus som kan bli både langvarig og støyende – og by på et klima som tyskerne slett ikke er vant til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.