Tommy Tee

Norge dykker ned i New Yorks undergrunn. Opp kommer tidenes beste norsk ræpp-album!

Etter ti år i emning er det endelig norsk hipphopps Mr. Bigs tur til å levere det som umulig kunne bli noe annet enn et album med ekte, høykvalitets hipphopp. De suksessfulle utgivelsene til Warlocks og N-Light-N beviste at Tommy Tees kontroversielle kommando ikke leverer fra seg middelmådighet. Det har han ikke råd til. Minst av alt på sin egen debut.

Dollie-sampel

Dessverre for mannens fiender altså. De har lite å hente av materiale som kan brukes til «diss» (hipphoppsk for å drite ut) av mannen. Tvert imot får de kjørt seg selv. Den Dollie-samplede «So Fantastic» er et verbalt angrep på fienden som inneholder grove hipphopp «diss» som «You know you can't mess with Tee P, you punk bastard!». «Punk», i dette tilfellet, er ikke av den typen som holder til på Blitz.

Selv om motstanden får sitt, er det ikke et sentralt innslag på «Bonds, Beats & Beliefs». Ideen er isteden å presentere lyden av undergrunns-hipphopp fra begge sider av Atlanteren. Ræpp som er tro mot de strenge kravene om å «keep it real», det vil si ikke lyde som den utvannede utgaven Puff Daddy kaller hipphopp.

«Klemme deg»

Takket være sitt internasjonale ry har Tommy Tee mer «International Connects» (kutt 2) enn de fleste. Likevel du får aldri inntrykk av at «Bonds, Beats & Beliefs» på er påtrengende amerikansk. Gjesteræpperene veksler like mye mellom undergrunnsartister fra New York, New Jersey og Miami som Tee Productions-kollektivets bidragsytere fra Oslo og Mandal. Her representert ved N-Light-N, Warlocks, Opaque og Diaz.

De få sampler som brukes stammer dessuten fra uvanlige og uhippe kilder som Dollie og Anita Skorgan. Sistnevntes break-parti fra «Klemme deg» er perfekt til New York-ræppernes El Da Sensai og Mike Zoots harde rapping, mens Dollies svevende vokalpartier fra «Engel» passer genialt inn på den truende «So Fantastic». Bisart norsk særpreg som skårer høyt. Hva skal man med James Brown når man har Benedicte Adrian?

Nærmere 80 minutter lang og med over 30 gjester er variasjonen på stemmene høy, mens stemningen er tvers igjennom truende og mørk. Slik er hipphopp anno 1998 og dette er noe av det beste den har å by på.