For de fleste av Oslos mange filminteresserte har det snåle, udefinerbare og høyst nødvendige arrangementet Oslo internasjonale filmfestival i årevis vært et lite mysterium.

Hver november dukker festivalen opp i bevisstheten, noen dager før første visningsdag, som om den har vært i dvale resten av året.

Over omtrent ti dager åpenbarer et bredt og tidvis forstyrrende godt program av filmvisninger seg rundt på kinosaler i hovedstaden. For noen korte øyeblikk gleder Oslos cineaster seg over en festival med kvalitetsfilm.

Men det har blitt med disse øyeblikkene i november. Og i år har OIFF havnet ved et tidsskille. Etter å ha samarbeidet med Oslo Kino siden 1994 er festivalen i år kastet på gata av hovedstadens kinomastodont.

Ja, OIFF er utstøtt, men jeg vil heller si de er fristilt. La oss kalle det uavhengighet, med alle fordeler og utfordringer det medfører. Festivalen bør gripe denne muligheten til å redefinere seg selv overfor publikum. I en rekke artikler og debatter det siste året har det vært påpekt at hovedstaden mangler en stor filmfestival som er samlende og kan heve stemmen.