Tommys knallharde klosser

Et resultat av de stadige norske hipphopp-stridighetene er at de som sitter øverst på rapptronen - nå som alltid, Tommy Tee og venner - like stadig må gå til offensive verbale angrep på «motstanderne». Da blir det ikke mye plass til humor, lekenhet og musikalsk variasjon.

«... fuck alle dere «hardcore» drittunger som trur dere har rett til å uttale dere,...» , skriver Warlocks-medlemmet og Tee Productions-kampfellen André «Tech Rock» Eriksen i sin takkeliste. For de som står utenfor det notorisk baksnakkende norske hipphopp-miljøet fortoner dette utsagnet seg som en urovekkende oppsummering av hva denne scenen har utviklet seg til: drittslenging med beats til.

Greit nok, vi setter det på spissen, og ja, drittslenging - eller dissing , som det heter på originalspråket - har, og har alltid hatt, en sentral plass innen rappkulturen. Men hva med fansen, og nyrekruttering av hipphopp-spirer? Kanskje norske rappere bør bli mindre opptatt av hva andre norske rappere synes om dem, og tenke litt mer på underholdningsverdien til det platekjøpende publikum. Det er tross alt de som gjør utgivelsene mulige.

Mørk og morsk

Men hva vet jeg, det er kanskje slik Tommy Tees mange fans vil ha det. Hardcore, streng, monoton rapp, uten pop-hooks, uten variasjon, minimalt med samples (19 låter - to samples), men masse dissing . Liker du hipphoppen din mørk og morsk, med mye strykere, har du en nesten åtti minutter lang CD å «kose» deg med. Sånt sett er denne allstar -utgivelsen fra Tees faste våpendragere som Warlocks, Opaque, Diaz og N-Light-N en uhyre proff og tøff affære.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Egne fiender

Vil du derimot ha catchy og oppløftende hipphopp, må du lete helt andre steder enn på den norske hipphopp-scenen. Kall meg gammeldags, men skal ikke rapp være samfunnskritisk, undergravende, fargerik, funky og sample-rik?

En gang på nittitallet døde moroa innen hipphopp. Lyset ble slått av, og mørkheten senket seg over en scene som etter hvert begynte å ta seg selv faretruende alvorlig. Etter hvert dødelig alvorlig.

Etter undertegnedes mening har hele den internasjonale hipphopp-scenen trengt seg opp i et hjørne, der alt dreier seg om å forsvare seg og sine. Kravet om at alt skal være så forbasket real , kan fort føre til at alt låter som grå hverdagsrealisme. Strengheten til dagens rappere og rapp-produsenter kan fort bli deres verste fiende.

Gjestene best

De beste kuttene på den altfor lange «Norske Byggeklosser» er det ikke overraskende de amerikanske gjestene som står for. Kutt som «No Holds Barred» og - albumets høydepunkt - «International Connects part 2» viser - naturligvis - at rappere med engelsk som morsmål og litt mer kjøtt i stemmen er atskillig mer interessante å høre på.

Mer interessant er hvilke verdier de norske rapperne fronter. Diaz, for eksempel, vil gjerne framstå som kristen, men er samtidig ytterst blasfemisk på den briljante singelhiten «Crossing Boarders». Og i en tid da kvinnelige rappere endelig begynner å etablere seg, er det ikke spesielt smakfullt å takke alle damene han har bøyd , og samtidig disse de «kyniske horene» som ikke ville pule fyren.

Tanya Hansen får derimot en takk.

«Norske Byggeklosser» gir fansen det de vil ha. For min del savner jeg mer bravur, mer lekenhet fra den norsk hipphopp-scenen. Tør jeg - gulp - å fremme et ønske om å få litt morsommere hipphopp?