Tonemaleri i nye farger

Glansbildene henger og blafrer rundt Anne-Sophie Mutters utgivelse av Vivaldis «Fire årstider», klar til å blåses opp av mediestormen når en av Deutsche Grammophons tyngste lanseringer i år nå treffer markedet.

Den kommer i utbrettformat, dandert ut fra alle reklamekunstens regler om ungt og hipt og litt highbrow . Som cover-girl poserer Anne-Sophie Mutter selv, riktignok med klær, men med et blikk som inviterer til et neste skritt.

Spilleglede

Der regjerer til gjengjeld musikken, og - utrolig nok - TrondheimSolistene, i hva som må fortone seg som et musikalsk eventyr for et ungt norsk ensemble.

Ingen skal si at de ikke kaster seg ut i det, i en produksjon som totalt fornyer idealene om hvordan et stort kammerorkester skal spille Vivaldi.
De fleste av ideene er plukket opp fra mer ekstreme eksperimenter blant oppførelsespraktikerne: drastiske tempi, store kontraster, hurtige rundkast og lettferdig omgang med skjønnklangen når musikken krever mer.

Forskjellene er like markante, og ikke bare fordi TrondheimSolistene har flere musikere. Der førende ensembler som Europa Galante (på Opus 111) og Il Giardino Armonico (på Teldec) spiller som tett samkjørte band, med stor individuell frihet hos hver især i den kollektive musiseringen, så er klangen hos TrondheimSolistene drillet inn av produksjonens prima donna assoluta , Anne-Sophie Mutter selv.

Det er vanskelig å tenke seg hvordan klangbildet ellers kunne være så samkjørt, og det er til dels fantastisk å høre hva musikerne får til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Prisen er enkelte umotiverte overganger, villede forsøk på å låte spontant ut fra hva som skjer akkurat der og da - som faktisk er på konsert i Tivoli i København, like etter norgesturneen i mai, med utsøkt innsats fra Deutsche Grammophons lydteknikere.

Tonemaleri

Men den største forskjellen mellom oppførelsespraktikerne, som alle trodde hadde erobret eiendomsretten til Vivaldi, og denne produksjonen er Anne-Sophie Mutter selv.

Ikke bare fordi hun styrer helheten med mesterhånd, men fordi hun lykkes så totalt i sin musikalske visjon: å forvandle suiten av fire tonemalerier til en fullblods fiolinkonsert, nesten uten opphold mellom vår, sommer, høst og vinter.
Det var tydelig på konserten i Oslo i mai, og det blir enda tydeligere ved fornyet lytting på plata, der Vivaldi maler sine musikalske landskaper med nye farger på paletten, gjennom Mutters katalog av nyanser, som er flere enn noen andre fiolinister i dag rår over.

Nærkontakt

Følg henne gjennom alle de langsomme satsene, for eksempel, som små studier i klangbehandling formidlet gjennom nærkontakt med romantikerne og komponistene i vårt eget århundre. Det er som om Mutter grasiøst lener seg over århundrers avstand, tar Vivaldi ved hånden og leder ham fram til vår egen tid og alle de mulighetene som han selv ville ha omfavnet med glede.

Da er det rent som det blir for mye med Tartinis «Djevletrillesonaten» som ekstranummer. Men vi tar selvfølgelig imot den også, fordi vi egentlig aldri får nok av musisering på dette nivået.