Tonenes herre

Fra årsskiftet tiltrådte Jens Harald Bratlie (50) som rektor for Norges musikkhøgskole. Med ham inntar tonnevis av utøver- og pedagogerfaring plassen i en av norsk musikklivs viktigste sjefsstoler.

Ikke bare har Bratlie vært en av landets ypperste pianister siden den bejublede klaverdebuten i 65, han har også vært tilknyttet Musikkhøgskolen fra opprettelsen i 1973, som førsteamanuensis og siden professor. Hvilken oppgave er det som først og fremst tar tankene hans nå ved innledningen til rektorperioden? - Å få til et enda bedre fellesskap innad enn vi allerede har, begynner han. - Det er utrolig viktig med et samspill der alle føler at de hører hverandre og blir hørt.

- Mange musikksjangrer sorterer under skolen. Er den en kampplass for ulike interesser? - På én måte er det en kamp om midler og prioritering. Nettopp derfor er det viktig at vi i ledelsen har en dialog med hele skolemiljøet hele tida. Til sjuende og sist må så en ledelse ta noen valg, og jeg tror alle forstår at ikke alt kan prioriteres likt.

- Hvordan arter motsetningene seg? - Musikk som fagfelt er stort, og det kan lett oppfattes som om vi har motsetninger mellom den rent utøver-rettede virksomheten, de teoretiske fagene, de pedagogiske fagene og forskningen. Men alt dette henger sammen, og jeg ser det som mye viktigere å fokusere på sammenhengene enn på motsetningene. Likevel er nå engang de klingende tonene vårt kjennetegn, og utøverprofilen skal fortsatt være vår fanesak.

- Finnes det et musikalsk sjangerhierarki ved høgskolen? - Vi tilhører den gamle europeiske konservatorietradisjonen der alt handlet om århundrenes europeiske klassiske musikk. Men jazz/pop/rock-studiet, som er knyttet til den musikkpedagogiske linjen, har etablert seg som en helt naturlig del av miljøet her, med et hav av søkere. Og jeg tror det er viktig å bygge bruer, ved for eksempel å få jazzens improvisasjonselement inn i den klassiske musikkundervisningen igjen. Beethoven var jo i sin tid mest kjent som en fabelaktig improvisator. Jeg har fire sønner, tre av dem studerer her, og de har på en måte oppdratt meg: Jeg ser at for dem er det naturlig å interessere seg for alle musikksjangrer, det er opera og funk omtrent i samme øyeblikk. I min ungdom var det høye gjerder mellom sjangerne, jeg skulle ikke befatte meg med «popp og sjess».

- Det er blitt en sannhet at Norge nå klekker ut utrolig mange dyktige unge musikere innen alle sjangrer. Finnes det jobber til dem? - Vi utdanner jo ikke bare toppsolister, de er i et lite fåtall. Musikkarbeidere trengs på så mange nivåer. Mange blir musikklærere, og se på hvem som får jobbene i de norske orkestrene i dag: Unge musikere, hvorav veldig mange kommer herfra. Du ser musikkhøgskolens tidligere studenter spredd rundt i hele landet og også internasjonalt, og flere av dagens studenter er vikarer i for eksempel Oslo-Filharmonien. Vi utdanner studentene for at de skal kunne møte samfunnet med en innstilling om at de har noe å gi, noe å dele. Jeg tror dessuten man blir en mye bedre solist ved pedagogisk å fokuserer på formidling og deling. Og det er mange måter å dele på, så det blir for hver enkelt å finne sin rolle, være den lille oljedråpen i maskineriet, sier Jens Harald Bratlie, med både pedagogen og den utøvende musikerens erfaringstyngde. Og slutter: - Jeg har spilt mye, både i Norge og utlandet, som solist med symfoniorkestre og ikke minst kammermusikk, eksempelvis med Oslo Trio (Stig Nilsson, fiolin; Aage Kvalbein, cello). For meg personlig er nok det tette samarbeidet med de to gutta der det viktigste i min utvikling som musiker. Men også det å undervise har vært helt topp for meg. Jeg synes jeg har fått både i pose og sekk, og klager ikke et øyeblikk.

SOLIST OG PEDAGOG: Professor og pianist Jens Harald Bratlie er ny rektor på Norges Musikkhøyskole.