Toner i blått fra nord

Forrykende triosession med blå pustepauser.

CD: Gitaristen Hallgeir Pedersen (33) er i ferd medå gjøre det til vane å dukke opp pr. CD midt i julestria annethvert år. I 2002 debuterte han med «West Coast Blues», i 2004 kom «Wistful» og nå melder han seg med «Bluero». Tittelen er en tastefeil, men er svært passende, for det er mye blått i årets brygg fra Pedersen, bassist Bjørn Alterhaug og trommeslager Trond Sverre Hansen.(Både historien om tittelen og all mulig info om plata og musikerne står for øvrig å lese i et særs utfyllende teksthefte.)Som liksom for å understreke hvor han kommer fra, iallfall jazzmusikalsk, åpner Pedersen med Charlie Parkers «Blues for Alice». Bop og blues, og i løpet av få minutter bekrefter trioen at alt er til de grader på plass. Pedersen spiller - bop og bortenfor - med den selvfølgelige autoriteten som bare full tillit til egen prestasjonsevne gir, og fyller hver eneste gitartone med innhold, selv når tonetettheten nærmer seg mitraljøsenivå. Han er en uopphørlig swinger og viser også åpenbar sans for groovens gleder, selv om bopmusikerens iboende utålmodighet gjør ham til en svært kortfattet «groove-rytter». Til gjengjeld er han en uforbeholden improvisator med mye på hjertet i løpene langs de lange linjer, og med komponistkredit på sju gode låter.

LIKEVEL er Pedersen bare halve moroa på «Bluero». Bjørn Alterhaug er nemlig i djevelsk slag og farlig nær ved å stjele showet flere ganger. Ikke bare når han tar sine syngende melodiføringer, men også når han komper. Til tider virker det som om Pedersen og Alterhaug lader hverandre til bristepunktet, slik at trommeslager Trond Sverre Hansens oppgave blir å «tale den kjølige fornufts stemme» i koret. Det gjør han med diskret eleganse, men er også årvåkent på plass som drivverk, og skal ha sin rause del av æren for at «Bluero» er blitt en sjeldent forrykende triosession, heldigvis også med de dynamisk viktige «pustepausene» melodivakkert på plass.

HENNING GRAVROK (58) viser til naturopplevelse og naturbevissthet som viktige inspirasjonskilder for «Sense», hans fjerde CD med eget band. Besetningen er overveiende ung med pianisten Eivind Valnes, bassisten Rune Nergård og trommeslageren Andreas Håkestad. Gitaristen Børge Pedersen-Øverleir har lenger fartstid.Gravrok selv spiller som vanlig utmerket sopran- og tenor-saksofon og holder de fire første sporene i en lyrisk-melodisk stil som vekker minner om salige Oregon og snill fusion fra tidlig 70-tall. I «Salmo Trutta» blir naturlyrikken mindre celebrerende når han skrur opp tempoet og øker kompleksiteten, og «Til en svarthvit liten slåsskjempe» byr på en forfriskende utblåsning som driver doggen på flukt. Her får også det unge bandet anledning til å dra på, i noe som viser seg å være platas høydepunkt.For dessverre velger Gravrok å løsne grepet igjen og vende tilbake til skildringer av naturens mystiske skjønnhet i form av store, drivende klangmasser («Endelig regn»). Deretter tar en ordinær, latin-gyngende «The Helper» og en protesthissig, fragmentert «Penger, penger» oss til avslutningen, en respektfullt tonesatt og framført «Morgenbønn». av Rolf Jacobsen.Som idé er «Sense» logisk nok. Men Gravroks idealistiske prosjekt mister oppdriften midtveis, og forblir et velformulert, men mer kraftløst postulat enn hva «Salmo Trutta» og «Til en svarthvit liten slåsskjempe» antyder at det behøvde å ha blitt. Bandet skal turnere i mars, forhåpentligvis er naturen litt mer brutal, da.