Et bilde jeg ser for meg er dette: Da de første sprekker ble hogget i Berlinmuren høsten 1989 og vi satt forundret ved TV-apparatene, tok den verdenskjente cellisten Mstislav Rostropovitsj med seg celloen, satte seg ved den største åpningen i muren og spilte stykker av Bach. Han spilte for livet, for andres liv. – Jeg spilte av pur glede, det var jo muren i mitt liv som ble revet, sa han. Verden holdt pusten. Cellisten holdt fast i buen. Det var i sannhet musikk med mening. Og det bekreftet møtet mellom musikken og historien.

I vår egen musikkhistorie er det i dag 164 år siden Edvard Grieg ble født i Strandgaten i Bergen og det er 100 år siden hans død. I fjor markerte vi Ibsen-året. 2008 står i Henrik Wergelands tegn, så Knut Hamsun i 2009 og Bjørnstjerne Bjørnson deretter. Vi er inne i gullrekka, førstefemmeren, det norske arvesølvet. Markeringene bør være vidsynte.

Jeg har, av Grieg-markeringer i år og av Ibsen-året i fjor, latt meg inspirere til å se noen linjer, noen kjennetegn, mellom musikk og utenrikspolitikk, kultur og internasjonale forbindelser. Jeg sa en gang at jeg ønsker at folk skal synge på vei til jobben – og jeg snakket om glede, trivsel og modernisering av Utenriksdepartementet. Men det er slett ikke bare dette jeg tenker på med kombinasjonen musikk og utenrikspolitikk. . .