Toner på tomgang

Uinspirerte piano- improvisasjoner. Terje Mosnes

KONSERT: Så mye lå til rette: Et lydhørt, nesten andektig ventende publikum, en stemningsfullt lyssatt kirke, en – skulle det vise seg – nær perfekt pianolyd (iallfall der undertegnede satt) og en legendarisk kanadisk pianist/jazzinnovatør, godt akklimatisert etter flere dagers opphold i Oslo.

Men så var det altså ikke kvelden der inspirasjonsflommen akkurat lot til å oversvømme Paul Bleys skapende sinn og oversettende fingre.

Snarere virket kilden nokså tørr, og da blir en times der-og-da-komponert solo pianomusikk fort til en nokså blandet servering, selv om den kommer på sølvfat.

Teknikk

Sølvfatet var i gårsdagens tilfelle Bleys stadig vidunderlige pianoteknikk. På en kveld der gjennomgående skyhøy tonetetthet, av og til opp mot «clusterpiano», dominerte uttrykket, ble det rik anledning til å beundre akkurat fingerferdigheten og de klangnyansene den avstedkom. Men dessverre enda rikere anledning til å lure på hvor mye bedre konserten ville ha blitt dersom Paul Bley hadde hatt noe på hjertet og fått til å formidle noe mer enn melodiske nødrim og tilløp som aldri resulterte i hopp.

Nå ble det stort sett med den tekniske briljansen, iallfall fram til ekstranummeret, som hadde iallfall tilløp til form og stringens.

Risikosport

Nå skal det sies at det å gå på scenen med blanke ark, er og blir en risikosport, også for en garvet improvisator som Paul Bley.

Også noen Bley-konserter må nødvendigvis bli bedre enn andre, og selv en Bley på periodevis tomgang og med tilflukt i bluesklisjeer har sine øyeblikk. Gårsdagens konsert ble tatt opp av Jan Erik Kongshaug med tanke på ECM-utgivelse, den plata vil i så fall vise om de gode øyeblikkene var flere enn hva førsteinntrykket fortalte.

Og om det som i går kveld virket som en ørkes- og formløs vandring mellom påfunn og halvgode løsninger, i virkeligheten viser seg å være nok en genial runde med takt og toner fra Paul Bley.