TONO tar ikke utfordringen

OPPHAVSRETT: TONO hevder at de har som mål å beskytte sine medlemmer mot rettskrenkelser. Norske Fountainheads fikk imidlertid ingen støtte da en av deres låter ble stjålet og gjort til en kjempehit i Polen. Dette gjør at TONO bør spørre seg selv om hvilke forventninger medlemmene deres har til organisasjonen, og hva de skal være for sine medlemmer. Høsten 2007 oppdaget Ola-Per Ekblom fra bandet Fountainheads, ved en tilfeldighet, at en låt han har skrevet sammen med Lucy Swann var stjålet og utgitt av en polsk popstjerne. Sangen Circles het nå To Jest To og var utgitt på Universal Music Polen. Kreditert som låtskrivere var to svenske produsenter, foruten artisten selv, Doda. Låten ble en stor hit på polsk radio og albumet har solgt i over 100 000 eksemplarer.

I OLA-PER EKBLOM kontaktet raskt TONO i håp om å få hjelp til å stoppe opphavrettskrenkelsene og kreve erstatning for misbruket av låten. Ekblom fant det naturlig å henvende seg til TONO, fordi han som medlem har en forventning om at organisasjonen vil bidra i rettsbrudd som omhandler de musikkverk han har overdratt til dem å forvalte. TONO svarte imidlertid at dette lå utenfor deres arbeidsfelt. Ekblom tok derfor kontakt med artistorganisasjonen GramArt, og undertegnede har jobbet med å finne en løsning med Universal og de andre involverte siden januar 2008.

Hva TONO ønsker å gjøre for sine medlemmer er først og fremst deres sak. GramArt ser det imidlertid som sin oppgave å hjelpe sine medlemmer i konflikter der deres rettigheter blir krenket. I denne saken er det lett å påvise lovbrudd og hvem som er forbrytere. Det vanskelige er å få dem til å gjøre opp for seg. Vanlige musikere har ikke ressursene som skal til for å kjempe for sine rettigheter, særlig ikke utenfor landets grenser. Saken står stille, fordi motparten velger å ikke svare på våre henvendelser.

ETTERSOM SAKEN angår de rettighetene TONO forvalter, fant vi det naturlig å be TONO bistå opphavsmennene sammen med GramArt. GramArt har ikke råd til å gå til sak i Polen alene. TONO har lovet å øke presset på sine søsterorganisasjoner i Sverige og Polen, men begrenser sin innsats til å innhente informasjon om bruken av musikken og innkreving av vederlag for dette. Resultatet blir at Ola-Per og Lucy må ta til takke med det de hadde fått gjennom TONO dersom bruken av musikken var lovlig. Det at verket er stjålet, får ingen konsekvenser for tyvene.

At TONO ikke er på banen i en så alvorlig opphavrettskrenkelse, er beklagelig. I forvaltningskontrakten opphavsmennene må skrive under på står det at TONO har rett og plikt til å beskytte rettighetshaveren mot misbruk av de rettigheter som TONO forvalter. Denne saken er likevel et trist eksempel på at organisasjonen ikke ser ut til å handle i tråd med de forventninger som er uttrykt gjennom organisasjonens formål og kontrakter de tilbyr sine medlemmer. TONO har, i likhet med GramArt, vært en sterk støttespiller for platebransjens kamp mot piratvirksomhet de siste årene. TONOs medlemmer har imidlertid et behov for at TONO opptrer som støttespiller også for dem. Denne saken er særlig viktig fordi det er et selskap og personer som lever av musikkrettigheter som selv foretar lovbrudd og tjener på disse. Det er ikke ofte man har en sak som er et så klart rettsbrudd, utført av det største plateselskapet i verden og hvor dennes representant forsøker å tie saken i hjel. De som skaper musikken har i enda større grad enn musikkselskapene behov for juridisk bistand og økonomisk støtte i sin bekjempelse av rettighetskrenkelser.

Er det ikke nettopp der krenkelsen fremstår som så grov som den gjør i dette tilfelle at TONO skal befeste opphavsrettens betydning? Er det ikke der krenkelsene utføres av store og ressurssterke musikkaktører og den krenkede er en liten opphavsmann, at TONO skal fremstå som en organisasjon for opphavsmenn, med sin kunnskap og sitt nettverk? TONO har ressursene, men tar ikke utfordringen.