VERKEN JAZZHISTORIEN eller dagens jazz er tettbefolket av høyt profilerte mannlige vokalister. På herresiden har den menneskelige stemme som oftest måttet stille bak instrumentene i rang og popularitet.

Derfor er det bemerkelsesverdig når tre av samtidas mest anerkjente jazzsangere, amerikanerne Gregory Porter, Kurt Elling og Tony Bennett, synger i hovedstaden under Oslo Jazzfestival.

SPESIELT BEMERKELSESVERDIG er det at Tony Bennett er en av dem. Én grunn er alderen: Bennett vil være 86 når turneen hans treffer Operaen i Bjørvika med kvartett og gjestevokalist Antonia Bennett, yngstedatteren på 38. En annen er hans status som jazzutøver — er han eller er han ikke?

Selv om mange jazzmusikere, jazzlyttere og jazzkritikere omfavner ham, vil nok Bennett for de fleste fortsatt være den italiensk-amerikanske crooneren/smørtenoren med «I Left My Heart in San Francisco» som signaturmelodi. Ser man den alltid sobert antrukne og velstriglede sangeren slik, er det fort gjort å avskrive ham som en blant flere amerikanske pre-rock (les: forhistoriske) popstjerner som sang sine smektende ballader og feiende fanfareslagere i Las Vegas og andre neonbadede omgivelser, og som måtte ta til takke med det rampelyset som ble til overs etter at den store Sinatra hadde sugd til seg sin del.