TRAILER: Den biografiske filmen om Tonya Harding gjør en forfriskende vri på sjangeren. Vis mer

Anmeldelse film «I, Tonya»

Tonya Harding blir respektert, men ikke nødvendigvis trodd

«I, Tonya» blir et studium av outsideren som føler seg urettferdig behandlet - og tar seg friheter.

FILM: Helt i begynnelsen av «I, Tonya», filmen om kunstløperen Tonya Harding, sees hovedpersonen, spilt av Margot Robbie, idet hun stamper ut sigaretten sin med skøytebladet. På et sekund formidles grunnen til at Harding var kontroversiell, også før eksmannen hennes sendte hitmen for å slå inn kneet til rivalen Nancy Kerrigan i forkant av OL på Lillehammer i 1994.

I, Tonya

0 1 6

Drama/komedie

Regi:

Craig Gillespie

Skuespillere:

Margot Robbie, Sebastian Stan, Allison Janney

Premieredato:

2. februar 2018

Aldersgrense:

Ikke oppgitt

Orginaltittel:

I, Tonya

Se alle anmeldelser

Harding var atletisk ekstremt god, den første amerikanske kvinnen og den andre i verden som tok en trippel axel i en konkurranse og landet stødig. Men det var så mye ved henne som ikke passet inn i bildet av grasiøs femininitet som kunstløpverden foretrakk. Tonya var vokst opp fattig, og hadde ikke pengene eller den sosiale skoleringen til å gli sømløst inn i idretten hun elsket. «I, Tonya» viser frem en kvinne som er bevisst og frustrert over sin tilsynelatende evige outsiderrolle — og som kanskje av den grunn føler at hun fortjener å ta seg friheter.

Lek med løgn

Slik sett er «I, Tonya» også en lek med løgn og sannhet. Harding fastholdt hele tiden etter angrepet på Kerrigan at hun ikke visste om eksmannens planer. Filmen om henne er delvis laget som en liksomdokumentar, der Tonya selv snakker direkte til kamera og forklarer hvorfor hun tenkte og handlet som hun gjorde og hvorfor ingenting av det som gikk galt var hennes feil.

Det samme gjør også eksmannen Jeff (Sebastian Stan), som banket henne opp regelmessig og også mottok noen angrep tilbake, og den steinharde moren hennes (Allison Janney), som også har tydd til vold i løpet av datterens oppvekst, men som glefser tilbake om alt hun har ofret for barnets karriere dersom Tonya skulle finne på å klage. Resultatet blir en leken film der publikum er særs oppmerksomme på at det de ser, ser subjektive gjenfortellinger av en historie, ikke noen objektiv sannhet — en forfriskende avveksling fra de sedvanlige, svært så uironiske filmene som alltid florerer i Oscar-sesongen.

Den energisk defensive holdningen fremstår både som noe som er knyttet til klasse — både Tonya og de andre mener verden har vært rigget mot dem og at alt de har gjort, er i respons på en ytre urettferdighet — og til det allmenmenneskelige. Hvem vil vel ikke rettferdiggjøre sine egne tvilsomme valg når de blir konfrontert med dem?

Enkel og komplisert

Denne lekne tilnærmingen får iblant en ubehagelig bismak. «I, Tonya» legger ingenting mellom i skildringene av volden Harding var utsatt for — og også tok del i selv. Det tjener filmen til ære at den lykkes i å gjøre trefningene til noe som skjer mellom helstøpte, kompliserte mennesker. Jeff gjør uhyrlige ting, men er også støttende. Han er uten tvil en voldsmann, men aldri bare det.

Janney er Oscar-nominert for den krevende rollen som moren, som åpenbart ser på sin egen hardhet mot datteren som et uttrykk for kjærlighet, og blir rasende hvis noen antyder noe annet. Når voldsscenene likevel kan føles ubekvemme, er det fordi de filmes med en ironisk, nesten lystig ramme rundt. «I, Tonya» er ofte en ren komedie, i stor grad på grunn av det selvkommenterende metaaspektet, men i de delen av filmen som handler om virkelig vold, kan det føles litt for lettvint.

Men det tjener «I, Tonya» til ære at den er en sammensatt film om en skjebne som lett ga seg til karikatur og krigstyper. Margot Robbie ligner på ingen måte på Tonya Harding, men spiller så frenetisk at man tror det likevel, og når hun tar sine innbitte sprang på isen, er det ingen som er i tvil om det er snakk om en bragd.