Topp politisk show

Den samlede politiske bøtteballett og underholdningsindustrien får så hatten passer i «Wag the Dog». Det skjer med intelligens, vidd og en Dustin Hoffman i praktslag.

Dette er altså filmen Bill Clinton kunne ha unnvært, et hollywoodsk ballespark, om aldri så tilfeldig, mens presidenten hadde det som verst med Monica Lewinsky-skriveriene: Et satirisk oppgjør med manipulasjonene som settes i verk etter at statsoverhodet to uker før valget tas in flagranti med et pikebarn fra 4H.

Glattslikket

Sidespranget vises ikke, knapt presidenten selv, men hans stab er i voldsom aktivitet for å legge et glemselens skjær over skandalen. PR-geniet Conrad Brean (Robert De Niro) gjør det opplagte. Ingen kan tross alt skape bedre illusjoner enn Hollywoods produsenter, hvorav Stanley Motts (Hoffman) er eneren.

Glattslikket solariumbrun legger mannen sin sjel i å komme den slomsete presidenten til unnsetning. I nødens stund blir en krig mot Albania den opplagte løsningen. Studioproduserte nyhetsinnslag med flyktende, albanske kvinner og dyr kringkastes til nasjonens oppstandelse. Hele krigen serveres komplett med tåredryppende countrymusikk av Willie Nelson alias Johnny Green, T-skjorter og burgere. Det kludrer seg skikkelig til, i det den Hollywood-produserte krigshelten (Woody Harrelson) mister besinnelsen.

Med overskudd

Dette er smart og utrolig morsomt gjennomført, en fiksjon som på enkelte punkter ikke er tatt helt ut av lufta. I det gode samspillet mellom De Niro og Hoffman har sistnevnte mest å gå på - han leverer sin produsent med kjennermine og vital innlevelse. En treffende dialog, innsikt og spilleglede står i sentrum framfor effekter og dill.

Til Hollywood å være er dette en lavbudsjettfilm, mens superstjernene skal ha spilt for småpenger - hva nå det måtte bety der borte.

Uansett fiksjon - «Wag the Dog» sier sitt om at politikk og underholdning iblant kan se ut til å være to sider av samme sak.