Toppfotballens problem

FOTBALLKLUBBEN LYN

har igjen plantet sine fotballsko i en mediesump de selv aktivt fylt opp. På kort tid har Tommy Berntsen gått fra spillende eks-trener til spillende eks-kaptein etter at han sa fra seg vervet på grunn av det de involverte i næringslivsretoriske vendinger har valgt å kalle en «personalsak». Streikemette journalister utnytter selvfølgelig dette til fulle, og resultatet blir at spekulasjonene blusser opp mens uforstående Lyn-ledere forgjeves prøver å feie spørsmål og påståtte konflikter under et stadig mer bulende gressteppe. Min påstand er at dette er symptomatisk for toppfotballens manglende forståelse for moderne sportsjournalistiske arbeidsprosesser. Lyn-eksempelet er nemlig ikke enestående i norsk toppfotball de siste årene. Den etter hvert berømte «Carew-saken» og flere andre eksempler har vist at manglende åpenhet og velvillighet ovenfor mer eller mindre sensasjonssøkende sportsjournalister ofte fører til at interne saker blir blåst opp langt utover deres opprinnelige alvorlighetsgrad.

DET ER ET INTERESSANT

paradoks at mens stadig flere journalistiske ressurser brukes på toppfotballen, får journalistene stadig færre kommentarer fra toppfotballens spillere og ledere. Landslagets pressekonferanser har for eksempel utviklet seg til så gjennomregisserte og kontrollerte seanser at journalistene er avhengige av forhåndsstoff og ferdigpreparerte vinklinger for å kunne presentere lesverdig stoff. I så måte er det både forutsigbart og praktisk for journalisten å kunne følge opp tidligere annonserte kampanjer og konflikter med ytterligere spekulasjoner. Konfliktene blir i så måte selvoppfyllende profetier ettersom journalistene spekulerer fordi de ikke får klare svar fra intervjuobjektene og intervjuobjektene ikke svarer fordi journalistene spekulerer.

I PROFESJONELLE

fotballorganisasjoner er åpenhet og folkelighet i media usedvanlig viktig for å skape og opprettholde gode relasjoner til supportere og presse, da dette igjen øker markedsverdien til organisasjonen som underholdningsprodukt. I en toppfotball der stadig flere spillere og trenere betraktes som «forbilder» og «kjendiser» og dermed per definisjon er offentlige personer, vil man altså tjene på å utvise mest mulig åpenhet og velvillighet ovenfor journalister som uansett står klare til å grave der det graves kan. I det lange løp vil dette også føre til en avvæpning og avdramatisering av utenomsportslige spørsmål og spekulasjoner som ingen egentlig er tjent med å utbrodere.