Uforsvarlig?: Uavhengig av hva som blir utfallet i saken, så utgjør pressens vinkling og formidling til folket en så stor straff for den siktede at jeg knapt kan tro at pressen har reflektert rundt hvorvidt dette er forsvarlig eller ikke, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten / NTB scanpix.
Uforsvarlig?: Uavhengig av hva som blir utfallet i saken, så utgjør pressens vinkling og formidling til folket en så stor straff for den siktede at jeg knapt kan tro at pressen har reflektert rundt hvorvidt dette er forsvarlig eller ikke, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Johaug og doping

Toppidrett - en arena blottet for rettssikkerhet?

En skitreners refleksjoner rundt Therese Johaug-saken.

Meninger

Vi er i disse dager vitne til det som ser ut til å være norgeshistoriens største idrettsskandale. Eller er det egentlig en idrettsskandale?

Ola Kvisle, hovedtrener i Team Asker.
Ola Kvisle, hovedtrener i Team Asker. Vis mer

Helt siden nyheten kom som en bombe torsdag morgen, har mediebildet stort sett ikke handlet om annet. Det er kanskje ikke så rart. Therese Johaug har testet positivt på et anabolt steroid, og det er en stor sak.

Jeg vil videre omtale Therese som den «siktede». For det er nettopp det hun er. Siktet.

Bakgrunnen for denne kronikken er det som oppfattes som en uansvarlig forhåndsdømming. Uavhengig av hva som blir utfallet i saken, så utgjør pressens vinkling og formidling til folket en så stor straff for den siktede at jeg knapt kan tro at pressen har reflektert rundt hvorvidt dette er forsvarlig eller ikke.

Hva ville du følt dersom du var en av Norges mest profilerte personer og ble forhåndsdømt i en så alvorlig sak som denne, lenge før du fikk muligheten til å bevise din uskyld?

Toppidrett bygger i stor grad rundt selvrealisering, troverdighet og stolthet. En toppidrettsutøver av den siktedes format, jobber så hardt og dedikert med det han eller hun brenner for at du antakelig må helt i elitesjiktet i andre bransjer for å finne noen som kan måle seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forestill deg at hele livsgrunnlaget ditt blir underslått som juks og bedrag. Det er i praksis det som skjer her. Forestill deg videre hvor ydmykende og grusomt det må være at alle tror at alt du har slitt og jobbet for er basert på løgner. Den største straffen i denne saken er ikke den eventuelle sanksjonen som måtte komme, men heller hvor hardt dette rammer siktedes stolthet og troverdighet. Dette skjer nå, lenge før noen dom er felt.

Folk bør spørre seg om dette er en rimelig og fornuftig straff som står i stil med det vi vet om saken til nå. Den siktede hadde sannsynligvis gitt slipp på alle materielle goder i uoverskuelig fremtid i bytte mot sin stolthet og troverdighet. Den betyr alt. Selvsagt er det viktig at juks avsløres, men på dette stadiet, i denne konkrete saken, bør man reflektere grundig over hva man velger å gå ut med. Det står så mye på spill, og det er rett og slett for tidlig å komme med noen konklusjon.

Norge er en rettsstat hvor rettssikkerhet står sterkt. Du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dersom det eksisterer tvil overhodet om at du er skyldig skal du frifinnes. De fleste kjenner til dette. I denne saken er vi helt i startfasen og langt unna noen dom. Hvordan er det da mulig at store nyhetsformidlere publiserer artikler med overskrifter som «Hun skal straffes» og «Therese må ta straffen sin»?

Hvordan fungerer egentlig denne presse-etikken? Hvordan prioriteres god presse-etikk opp mot jakten etter leserklikk?

Denne saken er etter mitt syn spesiell av flere årsaker. Av det jeg har klart å få med meg av artikler, kronikker og kommentarer virker det tydelig at det store flertallet ikke tror dette er gjort med hensikt i å oppnå en konkurransefordel. Folk flest tror ikke Johaug har dopet seg med vilje, og like få tror at det er oppnådd noen konkurransefordel i dette tilfellet (inklusiv Antidoping Norges medisinske fagsjef).

Stopp et lite sekund, og tenk gjennom det du nettopp leste. Er det slik at de samme menneskene som ikke tror at dette er gjort med vilje, eller at det er oppnådd en fordel, også ønsker å straffe siktede så hardt som de gjør, blant annet gjennom denne forhåndsdømmingen som nå foregår i mediene? Hva skjedde med sunn fornuft?

Et annet aspekt ved denne saken er skyldspørsmålet, som for meg ikke fremstår like klokkeklart som mange skal ha det til. Jeg tar utgangspunkt i at det som har kommet frem til nå er sant; Johaug fikk en krem av sin høyt betrodde lege, spurte om den stod på dopinglisten, fikk nei til svar, brukte kremen som anvist, og testet positivt fordi legen begikk en feil. I grove trekk er dette alt vi «vet» per nå.

Skyldspørsmålet vil her bli avgjort av aktsomhetsspørsmålet. Hvor mye kan vi kreve av idrettsutøvere for at de skal være aktsomme?

Mange kan være enige i at det generelt sett er problematisk dersom utøvere som havner i dopingproblemer kan fraskrive seg ansvar og slippe unna. Likevel, er det ikke enda mer problematisk om dette systemet ikke klarer å skille tilstrekkelig mellom hver enkelt dopingsak? Dersom det er slik at utøveren har et uforbeholdent ansvar for hva som havner i egen kropp, er ikke det også problematisk? Er det slik at man i jakten på å ta flest mulig juksemakere er villig til å «ofre» noen uskyldige som følge av at systemet skjærer alle under en kam?

I så fall representerer det en ganske annen form for rettssikkerhet enn det som praktiseres ellers i det norske samfunn. Der har man nemlig konkludert med at det er verre å dømme noen som er uskyldige enn å la noen skyldige gå fri.

Dersom det felles en dom på bakgrunn av de opplysninger som allerede foreligger, hva vil da være signaleffekten mot andre idrettsutøvere som prøver å utøve yrket sitt på en best mulig måte? Hva vil en slik grunnleggende mangel på rettssikkerhet gjøre med rekrutteringen?

Marit Bjørgen og Olaf Tufte har begge sagt det med ord: «Er det verdt det?»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook