TVILSOM BRUK: Johnsrud Sundby-saken har ført til flere avsløringer om bruk av astmamedisin – både hos friske og astmasyke utøvere – som får oss til å tro at norsk langrenn er en bransjeorganisasjon for Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL), skriver spaltist Andreas Selliaas. Her fra 15 kilometer fellesstart i skiskyting i Holmenkollen i mars. Foto: Hendrik Schmidt/dpa
TVILSOM BRUK: Johnsrud Sundby-saken har ført til flere avsløringer om bruk av astmamedisin – både hos friske og astmasyke utøvere – som får oss til å tro at norsk langrenn er en bransjeorganisasjon for Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL), skriver spaltist Andreas Selliaas. Her fra 15 kilometer fellesstart i skiskyting i Holmenkollen i mars. Foto: Hendrik Schmidt/dpaVis mer

Toppidretten er alvorlig syk

Vi har gått fra en toppidrett som bryter reglene til en toppidrett som utnytter seg av regelverket. Det gjør idrettsutøverne sykere.

Meninger

I toppidretten som ellers i samfunnet er det ikke alltid at det er brudd på regelverket som avgjør om man gjør noe galt eller ikke. Det er forskjell på regler og normer. Når Donald Trump i en tv-sendt debatt sier at han er smart som har unngått å betale skatt har han kanskje ikke brutt amerikanske lover, men han har brutt samfunnskontrakten om at alle bør bidra til fellesskapet, i hvert fall en som ønsker å bli president.

På samme måte er det ikke nødvendigvis et lovbrudd (innenfor idrettens lovverk) å gi astmamedisin for å forebygge astma, men det strider mot normene om at man kun skal bruke medisin for å kurere en lidelse. Det strider også mot mye av den forskningen som foreligger om astma og astmamedisin.

I begge tilfeller skapes det et inntrykk av at man har gjort noe galt.

I kjølvannet av dommen mot den norske skiløperen Martin Johnsrud Sundby og avsløringene vi har fått fra den russiske hacker-gruppa Fancy Bear, blant annet om den britiske syklisten Bradley Wiggins, har det oppstått en debatt om idrettsutøvere misbruker systemet for å gi dispensasjon til å bruke ulovlige medisiner eller bruk av doser som overstiger normaldosen, for å skape seg en fordel i sporet, på banen eller langs landeveien. Avsløringene av utøvernes innrapportering for å få en såkalt Therapeutic Use Exemption (TUE) viser for noen utøvere et mistenkelig mønster i bruk av medikamenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I debatten om astmamedisin – en medisinkategori som går igjen hos nesten alle utøverne som er avslørt til nå – får vi tre slags forklaringer på hvorfor disse medisinene er brukt. Noen har hatt astma siden de var barn, noen har fått astma som en yrkesskade og andre har fått medisin for å forebygge astma. I alle tilfeller har vi fått høre at astmamedisin ikke har prestasjonsfremmende effekt. Stemmer det?

I Norge har vi i flere år hørt fra støtteapparatet til blant annet våre skiløpere at astmamedisin ikke har prestasjonsfremmende effekt, men bare gir dem med astma mulighet til å konkurrere på sitt normale nivå. Men når dosene er langt større enn det som er forskriftsmessig og hensiktsmessig og gis på tidspunkter som gir anledning til å spekulere om dette kun er medisiner til å kurere sykdom er det lov å begynne å tvile. Det gjelder både i Martin Johnsrud Sundby-saken og andre saker som har dukket opp internasjonalt de siste månedene.

Martin Johnsrud Sundby har fått dom og har valgt å ikke å anke dommen. Han og støtteapparatet har innrømmet feil og bedt om unnskyldning. Samtidig har denne saken ført til flere avsløringer om bruk av astmamedisin – både hos friske og astmasyke utøvere – som får oss til å tro at norsk langrenn er en bransjeorganisasjon for Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL), for å sette det på spissen.

Når det samtidig avdekkes at Norges idrettshøgskole har drevet uautorisert astmaforskning på idrettsutøvere og medieavdelingen til Norges skiforbund har ringt svenske journalister for å få dem til å skrive forbundets versjon av Martin Johnsrud Sundby-saken er noe alvorlig galt med norsk skiidrett, og da snakker jeg ikke om omdømmet. Astmasaken dreier seg ikke om omdømme, det dreier seg om helsa til utøverne.

Martin Johnsrud Sundby er dømt for brudd på dopingreglementet (ikke for bruk av doping) og det er på mange måter fair enough, men mange av de internasjonale utøverne som i disse dager outes av hacker-gruppa Fancy Bear er ikke dømt for noe som helst, men fordømmes av stadig flere som følger internasjonal idrett, fordi det som kommer fram skaper mistanke om at de har utnyttet systemet: regler er kanskje ikke brutt, men samfunnskontrakten utøverne har til de som elsker sport er brutt. Det gjelder utøvere som Bradley Wiggins, Moh Farah, Gaelan Rupp og Jakob Fuglsang, for å nevne noen få.

Den som har det største forklaringsproblemet av utøverne som har blitt eksponert den siste tida er sykkelrytteren Bradley Wiggins. Hovedårsaken er at han sykler på Team Sky (som i dag har Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch som sportsdirektører) og som i noen år har hatt en såkalt nulltoleranse for doping. Bradley Wiggins, Storbritannias mestvinnende olympier, vant som første brite Tour de France (TdF) i 2012, er adlet for sine prestasjoner og i 2012 ga han ut selvbiografien My Time der han sier at han aldri har tatt intravenøs medisin uten å være alvorlig syk. I boken står det også at han var i svært god form i forkant av TdF i 2012. Dokumentene som er frigitt av Fancy Bear viser derimot at han tok en stor doser astmamedisin i forkant av TdF i 2012 og i forkant av to andre ritt han gjorde det svært bra. Kort fortalt: Bradley Wiggins har løyet om sin bruk av medisiner og det er vanskelig å tro at disse medisinene er tatt uten at han har ønske om å prestere bedre. Han var jo ikke syk, var han?

- LØY I BOK: Bradley Wiggins har løyet om sin bruk av medisiner og det er vanskelig å tro at disse medisinene er tatt uten at han har ønske om å prestere bedre, skriver Andreas Selliaas. 
- LØY I BOK: Bradley Wiggins har løyet om sin bruk av medisiner og det er vanskelig å tro at disse medisinene er tatt uten at han har ønske om å prestere bedre, skriver Andreas Selliaas.  Vis mer

Dette har fått Team Sky-ledelsen til å skjelve. Det tok nesten to uker før de i det hele tatt uttalte seg om saken og når sjefen Dave Brailsford uttalte seg fikk vi de samme forsikringene om at Team Sky ikke hadde gjort noe galt, slik vi hørte før avsløringene kom. Brailsford har en dårlig sak og det hadde vært interessant, sett med norske øyne, å få høre hva Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch vet om bruk av astmamedisin og/eller kortison i Team Sky. I kjølvannet av avsløringene av avsløringene om Bradley Wiggins kom lagkamerat Chris Froome (som i flere sammenhenger har måtte svare på dopinganklager) med en oppsiktsvekkende skriftlig uttalelse om at han vet at flere sykkelryttere utnytter seg av TUE-systemet. Dette kan ikke ses på som noe annet enn et stikk til Bradley Wiggins. Spørsmålet er om han svikter en lagkamerat for å redde seg selv, eller om han har mer å komme med ved en sener anledning.

På samme måte som Bradley Wiggins er Mo Farah tatt for å ha et omtrentlig forhold til sannheten, ikke for feilrapportering av medisiner, men fordi han i sin biografi Twin Ambitions fra 2014 skrev at han var nær venn med den somaliske treneren Jama Aden. Aden ble tidligere i år arrestert, mistenkt for å stå bak omfattende doping og etter dette har Farah svart unnvikende på spørsmål om hans forhold til den somaliske treneren og sagt at han bare har stilt opp på noen selfier sammen med den Aden. Mo Farah lyver eller prøver å distansere seg fra en trener som står med begge beina oppi dopingbruk. I tillegg har Farah i flere år blitt trent av Alberto Salazar som er trener på Nike Oregon Project og som har et rykte på seg for å utnytte TUE-systemet fullt ut. Som Bradley Wiggins er Mo Farah en av tidenes største britiske idrettsutøvere, med blant annet gull på 5000m og 10000m i to OL på rad.

Avsløringene om Wiggins og Farah og andreutøver beviser ikke at de har brutt dopingbestemmelsene, men at de har brukt systemet og at de har rotet seg inn i trøbbel fordi de endrer forklaring. De har et forklaringsproblem. Det er et sykdomstegn i seg selv.

Anti-dopingreglementet skal ivareta to hensyn – utøvernes helse og Fair Play. Hvis man får en konkurransefordel av å bruke medisiner bryter det mot Fair Play. Og hvis sykdom blir et konkurransefortrinn snus helseaspektet i antidopingarbeidet på hodet.

Personvernhensyn bør legges til grunn når man vurderer å oppgi opplysninger om utøveres helsetilstand. På den andre siden vil mest mulig åpenhet om utøveres sykdomsbilde gjøre toppidretten sunnere. Åpenhet er toppidrettens beste medisin. Går bruk av dispensasjoner ned og flere utøvere må stå over konkurranser på grunn av lidelser de har, blir toppidretten paradoksalt nok friskere.