Toppidrettens dilemmaer

Toppidrettssjef Børge Stensbøl har i det siste uttrykt stor bekymring over at norske toppidrettutøvere trener for lite og for dårlig. Samtidig har Siri Halle med boka 'Sporet fanger' presentert andre sider ved toppidretten.

Halle forteller om sin satsing som langrennsløper og den kontinuerlige vitenskapelige testing av utøvernes tilstand. Halle presiserer at når målet var å bli best på ski, var man med på det man trodde kunne gi et fortrinn, uten å stille spørsmål ved treningsopplegget.

I denne kronikken vil vi problematisere dette som vi oppfatter som et dilemma for moderne toppidrett; forholdet mellom såkalte vitenskaplige treningsmetoder og utøveres egen erfaring med å løse treningsoppgaver. I den vestlige kroppskultur finner vi en inngrodd skepsis til kroppens subjektive erfaringer. Kroppen som fakta, målbar i form av prestasjoner, blir den gyldige måte å betrakte kroppen på. Innenfor norsk idrett har denne skepsis ført til det den legendariske 800meter-løper Audun Boysen beskriver som typisk norsk krampetrening. Kroppen snakkes om som et objekt som skal prestere og være i form. Et paradoks er at det kanskje bare er når utøverne gir plass for egne erfaringer at prestasjoner kan oppnås. Når Koss vinner tre gullmedaljer i OL, snakker han om «å løse oppgavene» der oppmerksomheten hans ligger i tilstedeværelsen overfor hvert skøyteskjær fra øyeblikk til øyeblikk. For å finne rytmen, så må kroppen overlates til sin egen bevegelse. En hypotese er at moderne idrett ikke vil kunne overleve om den typen trening Stenbøl etterlyser blir enerådende. Her står kanskje toppidrettutøvere overfor de største utfordringer.

Toppidretten representerer det ypperste av standardisert idrettslig utførelse hva gjelder konformitet til måter aktiviteter skal utføres på i tid og rom. En idrettsutøver søker stadig å forbedre og effektivisere bevegelsene i sin aktivitet. Samtidig er det «det lille ekstra» hos en enkelt utøver eller et lag, det kreative og uforutsigbare som skaper spenning og overskridelse. Men en utøvers erfaring av at noe er «effektivt» eller «på rett vei», oppfattes ikke alltid som gyldig kunnskap. Da Øyvind Leonhardsen følte seg slapp etter en landskamp i fotball ble han sent til testing på Toppidrettsentret. Det skulle i følge ekspertene ta 10 dager før han fikk svaret på hva som feilte ham. I mellomtiden kom han i knallform og scoret flere mål for Tottenham! Bevegelsers effektivitet måles kvantitativt. Kroppen veies og måles i kilo og gram, O2-opptak og CK-tretthet i blodet. En konsekvens av et slikt kroppssyn er en tro på at vitenskapelige tester kan beregne treningsmetoder og finne optimale bevegelsesløsninger for å gi økt prestasjon. Men heri ligger også faren med å forveksle idrettsutøverens prestasjon og erfaring, dvs. at en god prestasjon er en god erfaring, og en dårlig prestasjon er en dårlig erfaring. Halle peker nettopp på denne forvekslingen som frustrerende:«Alt så flott ut. Jeg hadde lyktes på ski, jeg hadde kommet med på elitelandslaget, jeg hadde kjøpt egen leilighet, jeg hadde fått hjelp av klubben til å finansiere bil. (..) Hva mer kunne jeg ønske?» . Halle ble egentlig en mislykket utøver, hun hadde valget: vinn eller forsvinn. Hun valgte det siste. I toppen var det plass til prestasjoner, men ikke til sammensatte mennesker.

Halles beskrivelse er et av flere eksempler på at den idrettslige prestasjonen er løsrevet fra idrettsutøveren som person. Prestasjonen er et middel til å rangere utøverne. Resultatene blir deretter diskutert og sammenlignet. For mange går det «sport i» å pugge resultater, huske skøytetider eller stilkarakterer i hopp. Slik består prestasjoner som nedskrevet kunnskap, mens utøvere forgår. Utøveres erfaring er ikke relevant såfremt de ikke på en synlig måte bidrar til å øke prestasjonen. Denne splittelsen mellom prestasjon og person er typisk for toppidretten.

På norsk er prestasjon å forstå som en personlig ytelse, mens den opprinnelige betydning av ordet prestasjon er «gave». I sosialantropologi diskuteres forholdet mellom person og det som blir gitt bort eller utvekslet. Utvekslingen skaper relasjoner til andre mennesker. I mange samfunn er det bare gjenstander som gis bort som gave, ikke aktiviteter. I Tanzania vektlegges en persons bevegelse som svært sentral i utformingen av personen. En idrettsaktivitet vil forstås som en forlengelse av en persons identitet. I moderne toppidrett forhandler idrettsutøvere om sine bevegelser som prestasjon, som en vare med en pris. Tenk bare på de svimlende summer man betaler for å få en god løper til Bislett Games, eller for kjøp og salg av fotballspillere! Det er i denne utviklingen vi mener det skjer et brudd mellom idrettsutøver og prestasjon, idrettsutøver og aktivitet, erfaring og vitenskap. For at prestasjonen skal gjøres salgbar, må den standardiseres og veies og måles. Å akseptere konkurransens prinsipp handler dermed om å gjøre sine prestasjoner synlige og salgbare. En utfordring for toppidretten er å anerkjenne sammenhenger mellom utøvernes egne livserfaringer og deres prestasjoner. Det uforutsigbare ved en prestasjon ligger nettopp i utøverens kroppslige erfaring. Det å være «tent på oppgaven» kan knyttes til en erfaring av «å få det til å klaffe», eller en kanskje uplasserbar erfaring av å være i likevekt. Erfaringer av å være i bevegelse, av å få til ting, er allestedsnærværende for utøveren, og rekker langt utenfor toppidretten som arena.

Stenbøls oppskrift er å «pushe» utøverne. Som han sier det i et avisintervju etter VM i friidrett: «Vi kan si at generelt trenes det for lite og med dels altfor lav anaerob terskel her i Norge sammenlignet med andre i verdenstoppen. Samtidig trenes det for dårlig systematisk.» Når utøvere derimot snakker om sine prestasjoner, gjør de det ofte i et hverdagspråk. Har man lyktes i et løp, sier man gjerne at «jeg fant rytmen», snarere enn at «jeg fant den anaerobe terskel». Man snakker om at «det løsnet» eller at «jeg hadde dagen». Lykkes man ikke, kan det forklares med at «kroppen ville ikke», «bena var kraftløse», eller «jeg hadde ingen ting å gi». De færreste begrunner spontant en seier med høyt O2 opptak eller gode blodverdier.

Når Stensbøl sier at utøverne trener for lite, så benytter han den mest sosialt akseptable måten å forklare at noe ikke ble som forventet. Denne uttrykksformen inngår i moralske koder som idrettstoppene bruker i sin argumentasjon. Når norske idrettsutøvere ikke er gode nok, så må de «gjøre mer», «trene hardere», og «holde ut». No pain, no gain! Kritikk av denne typen resonnement blir viktig for å ivareta utøverne som personer, ikke bare som produkt av eller middel til prestasjoner. Det å gi mer etter er svært viktig når en skal bevege seg effektivt. Det betyr bl.a. å ikke bremse framdriften i en bevegelse ved anspenthet og stivhet. Når utøvere ikke lykkes sier de nettopp at de ikke fant rytmen - de ble så anspente at de ikke klarte å slippe seg løs. Geir Moen snakker om at skuldrene er for høye og Bente Martinsen sier hun har trent et helt år for å kunne gå på ski med lave skuldre. Hvordan skal så lengselen etter «å finne rytmen» ivaretas, når så mye av ressursene legges på vitenskapelig testing?

Men med de etablerte moralkoder og uttrykksformer, slipper idrettsledere og toppsjefer unna refleksjon over egen kontekst og kunnskapsregime, de skyver ansvaret over på utøvere og trenere og lammer enhver diskusjon. Vi mener det dreier seg om å ta idrettskroppen mer på alvor - ikke som en vitenskapelig størrelse, men som erfaring. Det handler om å tåle tyngden av seg sjøl, ikke i form av kilo og gram, men tyngde i form av livserfaring. Idrettsledelsen bør anerkjenne utøverens individuelle erfaringer som gyldig kunnskap. Person og prestasjon må gå hånd i hånd for på sikt å kunne gjøre norsk toppidrett mer helhetlig og levedyktig. For toppidrettens ledere handler det kanskje om å svelge paradokset: Stå på, slapp av!