Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Toppmøte og nye stemmer

Toppmøte i ekkoet av John Coltrane.

CD: Når de gamle vennene Michael Brecker , Joe Lovano og Dave Liebman forener krefter, kan det trygt kalles «saksofontoppmøte». Alle er høyt respekterte, ganske ulikt klingende tenorister, Liebman også en profilert sopransaksofonist, og tross travle solokarrierer har de rukket å spille atskillig sammen siden 1998. Følgelig er det ikke en sammenrasket «supergruppe» som nå CD-debuterer, med Phil Markowitz (piano), Cecil McBee (bass) og Billy Hart (trommer) som komp.

IKKE UVENTET KLINGER

John Coltrane anno ca. 1965 med. Ikke bare når «arvingene» tar for seg Coltranes hypnotisk dansende «India» og den kraftfulle, vakre hymnen «Peace On Earth», men også i originallåtene. På et vis er det som om de tre opererer i hver sin musikalske Coltrane-parsell, med Liebman som den frenetisk tonestrømmende, Brecker som råkraften og Lovano som den jordnære tonedikteren, og spesielt for saksofonister må det være uhyre interessant å høre dem sammen på denne måten. Men også andre med hjerte for formsikker ekspressivitet vil ha noe å hente i denne plata, som ved å utkomme på uavhengige Telarc speiler hvor nølende platebransjens giganter for tida opptrer i forhold til ikke-smooth jazz.

ET EKSEMPEL PÅ DET

samme, men med omvendt fortegn, er omslaget på Jane Monheit s første plate for et storselskap. Sonys avdeling for salgsfremmende estetikk har stylet den unge New York-damen for alt hun er verdt, og dandert henne i forførerisk positur iført romantisk kjole og soveromsblikk.

Nå er heldigvis Ms. Monheit mer enn et salgbart cover når hun begynner å synge, teknisk perfekt med lytefri røst og innlevelse like dyp som kjoleutringningen. Der hun akkompagneres mothakefritt av kjente og ukjente musikere, etablerer hun et slags uttrykk, og smoothjazz med tunge øyelokk og felebyger er jo en jazzsjanger pr. tradisjon. Like fordømt er dessverre denne lett antiseptiske runden med evergreens uinteressant som et stillangrenn, Ms. Monheits bestrebelser til tross.

ATSKILLIG BEDRE ER

den enda yngre Peter Cincottis «On The Moon», oppfølgeren til fjorårsdebuten. Pianist/sanger Cincotti viser vilje til å gjøre noe originalt med jazzgjengangere som «St. Louis Blues» og «I Love Paris», presterer gode versjoner av popperler som «You Don't Know Me» og «Up On The Roof» (noen som husker Helen Shapiro og Laura Nyro?) og varter opp med fire egne låter som i sin ungdommelige gammelklokskap også holder vann. (Skjønt teksten på tittelsporet er et grensetilfelle!)

Som sanger kan Cincotti tidvis minne om en slepen Sting, andre ganger om en klassisk crooner. Som pianist opptrer han for det meste som sin egen akkompagnatør, en rolle han mestrer utmerket. Teknisk briljerer han i en instrumentalversjon av «Cherokee», og gjør i det hele tatt ikke skam på sine læremestere, som Ellis Marsalis, Harry Connick jr. og David Finck. I bølgen av unge underholdningsartister med større eller mindre jazzkredibilitet, er Peter Cincotti antakelig den som har mest for seg, og som blir mest spennende å følge.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media