Toppranket

Rankin er god. Oversettelsen er det ikke.

«Den hengende have» er den niende Rebus-romanen i rekken, men den tredje i norsk oversettelse. Det har alltid irritert meg at norske forlag ikke kan oversette romanserier fra børjan av - og i kronologisk rekkefølge. Den samme skjebnen som Tony Hillerman, James LeeBurke, Michael Connelly og en bråte andre viktige krimforfattere har lidd her til lands for så vidt, men det er da vel ingen som bare vil se del tre av «Gudfaren», heller?

Slektskap

«Den hengende have» er et nytt, besnærende kapittel i sagaen om einstøingen John Rebus' liv og førstebetjent-levnet i dagens Skottland. Selv om fortida kaster sin dystre skygge over akkurat denne romanen, en påminnelse om Rankins slektskap med Ross MacDonald og hans elegiske detektivfortellinger om Lew Archer. Et forhold Rankin for øvrig deler med James Lee Burke, verdens kanskje aller spenstigste krimforfatter om man skal dømme etter hans magnum opus «Jolie Blon's Bounce», som kommer i butikkene til sommeren.

Kriminalitetens vesen

«Den hengende have» er mindre ambisiøs enn Rankins forrige roman «Black & Blue». Rebus er på sporet av en krigsforbryter fra annen verdenskrig, men etterforskningen havner kjapt - og med god hjelp av Rebus' overordnede - i retardasjonfeltet. Rebus liker dårlig å drive dank, så da den skjøre våpenhvilen mellom to av Edinburghs storkriminelle gjenger holder på å rakne, napper han gladelig i de løse trådene han finner. Og i enden av trådene venter selvfølgelig massive doser vold og faenskap i form av tvangsprostitusjon, lysskye japanske forretningsmenn, tvilsomme representanter for ordensmakten og Edinburgh selv. Når Rebus' datter i tillegg blir påkjørt og alvorlig skadet, hvitner knokene i diverse never digre som skinkesteiker og stemningen blir mildt sagt spent. Og Rankins utgave av hovedstaden er ingen by for de svake - verken av kropp eller sinn - og det er en sjelden svir å lese om hovedpersoner som matcher hverandre så godt som Rebus og Edinburgh gjør. For sammen med førstebetjenten er byen hovedperson i romanen, og Rankins underliggende tema er da heller ikke mer beskjedent enn kriminalitetens vesen og konsekvens i et moderne storbysamfunn.

Stiv oversettelse

Synd bare at en eminent krimroman skjemmes av en oversettelse som virker stiv, lite presis og en smule - gammelmodig? Allerede tittelen varsler problemer, valget av have og ikke hage har samme effekt som usynkrone filmer på TV, og gjennom hele boka sitter man igjen med følelsen av at oversetteren har utstyrt de forskjellige personene med feil sosiolekt og vokabular.