«Tør ikke klype meg i armen. Det tar så lang tid før huden retter seg ut.»

Kjetil Rolness om «de gamle unge» og kunsten å fylle 52.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer
Meninger

LØRDAGSKOMMENTAREN: I dag fyller jeg 52 år. Jepp, femtito. Tør ikke klype meg i armen. Det tar så lang tid før huden retter seg ut.

REALITETSSJEKK er visstnok noe man skal ha godt av, men du verden så vondt det kan gjøre. Tidligere i sommer leste jeg om NRK P1+, en ny digitalkanal for som savner den gode tida på P1. Før Hans-Petter Jacobsen brutalt og meningsløst ble revet bort fra «Nitimen», til fordel for bølla Espen Thoresen. Det blir morgenkåseri, andakt, «nostalgiske slagere fra 1950 og oppover», til og med morgentrim à la Reidar Morset: Sving armane, stå med føtene fra kvarandre. Bøy i knea. Der, ja. Og kjøyr! Sving opp og ned og tralalalalalalalalalala og — stans.

Jeg måtte flire. Helt til jeg innså at jeg var gammel nok til å huske Reidar Morset.

Og ikke bare det. Jeg befant meg i kanalens målgruppe. De over 50. En medieviter uttalte i samme artikkel: «Man lager nisjer som følge lytterne fra vugge til grav».

JEG FØLTE MEG plutselig dårlig. Rynker, grånende hår, langsynthet, magefett, muskelsvinn. Det pekte bare én vei. Jeg kjente noe som liknet gikt i begge ben. En gåstol i motlys viste seg i en døråpning. Jeg sto ved en åpen grav og tittet ned. Mørket vinket meg velkommen. Men demensen hadde ennå ikke tatt meg helt, for jeg husket Tomas Tranströmers dikt: Mitt i livet händer det att döden kommer och tar mått på människan / Det besöket glöms och livet fortsätter / Men kostymen sys i det tysta.

OG HVA GJØR mennesket i mellomtiden? Det søker trøst og beroligelse. NRK kaller den nye kanalen en «følgesvenn for de som har levd en stund, men som fremdeles er ungdommer innvendig». Yeah, right. Takk for eldreomsorgen. Alt skal pakkes inn. Det finnes hele sitatbøker fulle av trøstende livsløgner. For eksempel denne, signert Mark Twain: «Age is an issue of mind over matter. If you don't mind, it doesn't matter». Er det ikke bra? Resten av oppskriften får du i «The Secret».

Eller Simone de Beauvoir: «Alderdommen eksisterer ikke. Det finnes mennesker som er mindre unge enn andre, det er det hele».

For ikke å glemme de som bare er mindre vakre, slanke, rike, sjarmerende og intelligente enn andre!

MEN LIKEVEL. Alder er ikke bare biologi, men også psykologi. Vår grunnleggende personlighet eller karakter er visstnok ferdig etablert i trettiåra. Og så ... skjer det ikke så mye mer, om vi utsettes for noe traumatisk. Dette rimer med hverdagserfaringen. Noen gamliser er uforskammet unge til sinns, andre virker satt før de har kommet i gang med voksenlivet. Noen har roen og klokskapen i nådegave, andre blir simpelthen aldri modne i huet (eller i klesveien), bare skrukkete i trynet.

Doris Lessing beskriver hvordan det føles innenfra: «Den store hemmeligheten som alle gamle folk deler, er at du egentlig ikke har forandret deg på sytti eller åtti år. Kroppen forandrer seg, men du forandrer deg ikke i det hele tatt. Og det skaper selvsagt mye forvirring».

FORVIRRINGEN har mange nivåer. En ting er å få samsvar mellom det du ser i speilet, og det du føler innvendig. Men i vår tid er hele kulturen aldersforvirret. Vi har en ekstrem ungdomsdyrking (i popkultur, idrett, friluftsliv) og tabuisering av alderdom, sykdom og død. Vi har også en såkalt eldrebølge, full av latterlig friske, raske, aktive og velstående folk. Dette er verdenshistoriens første generasjon med en særegen ungdomserfaring, og den har allmenngjort sine idealer: selvrealisering, autentisitet, sansen det uformelle og antiautoritære.

Men hva skjer? Nye generasjoner gjør sitt beste for å gjenreise borgerligheten. Med største selvfølge inviterer man til giftermål i kirken, bryllupsfest på herregård og selskaper med portvin. Voksenlivet starter med tung investering i eiendom, sponset av mor og far. Og hva troner på hedersplass i den nyoppussede stua: En lav, bred teakskjenk fra 60-tallet, med vintage vinylplatespiller på toppen, sannsynligvis betjent en halvironisk unggubbe med cardigan og tversoversløyfe. Komiske utslag må dermed påregnes under slektstreff: Bestefar med hestehale, barnebarn med hitlersveis.

FØR KUNNE MAN bruke musikksmaken til å skille levende fra døde. Ingenting markerte alder og identitet mer definitivt og presist. Men nå framstår populærmusikken som forvirringens episentrum. Og ikke bare fordi dagens unge liker rock som sine foreldre, eller driver avansert retrodyrking av kultartister fra dazumal.

I dag skriver Sondre Lerche (30) og Knut Schreiner (38) lange hyllestartikler til Burt Bacharach (85), mine foreldres helt, den geniale hovmesteren som serverte alle låtene på hvit duk. I baksetet på vei til fotballtrening sitter to elleveåringer og synger med til Daft Punks nye hit, «Get Lucky», som låter nøyaktig som en B-side med mitt gamle favorittdiscoband Chic fra 1979. Og snart skal jeg stå på Øyafestivalen omgitt av tjueåringer og kanonisere Kraftwerk, som hadde sin første hit samme år som jeg ble konfirmert. Det er bare riste på hodet, smile og ta seg en øl til.

APROPOS ØL. En av midtlivets gleder oppi alt dette aldersrotet er å kunne feste med folk som er tjue år yngre, danse entusiastisk til de samme favorittlåtene (nye som gamle), eller sitte på kjøkkenet i heftig diskusjon om Todd Rundgren eller LidoLido. Og ikke si nei til de to siste halvliterne. De man angrer på dagen derpå. Som Oscar Wilde har sagt: Den eneste måten å holde seg ung på, er å gjenta sine tabber.

Og hvor mye lærer man egentlig av livets skole uansett? Man blir roligere, tryggere, ikke like lett imponert. Man får nye roller, mer ansvar, skifter noen interesser (egentlig bare forskyvninger av samme lidenskap), men først og fremst får man bedre råd. Samme gamle gutten, bare med dyrere bil.

MEN HAR MAN BLITT klokere på livet og verden? Vismannen Tom Jones ble engang spurt om han hadde gjort seg noen erfaring han ville dele med sine etterkommere. Han svarte: «Sørg for at dusjforhenget henger innenfor badekaret».

KJETIL ROLNESS (52). Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KJETIL ROLNESS (52). Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.